Media

Dommen mot fildeling er et slag i løse lufta

Det å jobbe for å begrense nedlasting av TV-serier og film er en helt legitim sak for rettighetshaverne. Å pålegge internettleverandører å sensurere nettsider i medieselskapenes interesse er en helt annen sak.

Noe burde bransjen ha lært av Spotify og mp3-nedlasting. Kundene er først og fremst opptatt av tilgjengelighet og enkle løsninger, og så langt har ikke bransjen levert noe som monner i særlig grad. Dommen i Oslo Tingrett mot norske internettleverandører fra onsdag denne uken er kanskje symbolsk viktig fra et juridisk ståsted, men det er heller tvilsomt at den har noen effekt på nedlastingen. Der er det helt andre ting som må til.

Dommen fra Oslo Tingrett er tilgjengelig hos Dagbladet her.

Betalingsviljen er der

Jeg er selv veldig glad i å se TV-serier. Spesielt innenfor sjangerne science-fiction og fantasy. Jeg har bokhylla full av komplette sesonger på DVD av Star Trek, Stargate, Babylon 5, Firefly, Battlestar Galactica, og mange andre. Jeg har kjøpt disse nettopp fordi jeg elsker disse seriene, og fordi skuespillerne og de som jobber med produksjonen av disse er av en helt annen klasse enn glitter- og glamourgjengen i Hollywood. Mange serier blir kansellert fordi de knapt går rundt økonomisk, mens andre hopper fra kontrakt til kontrakt med forskjellige TV-stasjoner én sesong av gangen.

TV-serien Firefly ble kansellert etter bare én sesong.

TV-serien Firefly ble kansellert etter bare én sesong.

I vår bestemte jeg meg for eksempel for å se Battlestar Galactica på nytt – på Netflix i HD istedenfor mine gamle DVD-er da selvfølgelig. Midt i første sesong forsvant imidlertid serien fra Netflix, og en hyggelig kar på support-chatten kunne opplyse meg om at tillatelsen til serien dessverre hadde gått ut og ikke var blitt fornyet. Nå slike ting skjer, er det rart mange åpner nettleseren og finner en torrent-side og laster den ned istedet?

Kampen om regioner og regionale rettigheter kveler fullstendig tilgjengeligheten. På 90-tallet importerte jeg nye filmer på DVD fra USA for å slippe å vente i månedsvis på den europeiske utgaven. Problemet eksisterer fortsatt, men i en annen form. Utvalget på norske Netflix sammenlignet med amerikanske Netflix illustrerer godt dette.

At hver sitter og ruger på sin egen tue resulterer også i at jeg må betale for flere abonnementer for å se de seriene jeg følger med på. Å betale for et par strømmetjenester for TV i tillegg til Spotify er uproblematisk for meg som er i full jobb, men det begrenser seg likevel både hvor mange man har råd til og klarer å holde en oversikt over.

På tross av dette er bruken av strømmetjenester i klar vekst i Norge. I 2014 var 22% av mediebruk fra slike tjenester – spesielt i aldersgruppen 16-24 år. 60% av de som lyttet på musikk i løpet av en dag i 2014 gjorde dette via en strømmetjeneste, ifølge SSB. Markedet er der, men viljen til å imøtekomme kundene skorter det på.

Slag i løse luften

Å blokkere et knippe nettsider, som blant annet The Pirate Bay, av en lang rekke slike alternativer er ikke noe annet enn et slag i løse luften og er i beste fall symbolsk. Kulturkommentator Cecilie Asker skriver i en kommentar i Aftenposten:

Istedenfor å bruke masse penger og ressurser på å bekjempe disse ulovlige tjenestene med rettslige virkemidler burde film- og TV-bransjen jobbe med å skape et bedre strømmetilbud til brukerne. Til sammenligning var Spotify en mye bedre kur mot ulovlig musikknedlasting enn det antipiratkampanjer og trusler om rettsforfølgelse noen gang var.

Man har likevel valgt å bruke tid og resurser på å gå til sak, og rettighetshaverne har nå fått medhold i kravet om at internettleverandører må hindre tilgang til sju nettsider.

Uansett hvilken metode internettleverandørene velger, vil de være relativt enkle å omgå. Denne kjennelsen pålegger leverandørene å iverksette DNS-blokkering av en rekke nettadresser, men en blokkering av nettsidenes nettadresser er helt trivielt å gå rundt.

Alle nettsider har en IP-adresse, og DNS er en tjeneste som oversetter tekst-adressene vi er vandt med til sidenes respektive IP-adresser. Man er likevel ikke nødt til å bruke DNS-tjenesten til sin internettleverandør, og kan bare bytte til en annen.

Et oppslag i en navnetjener (NS) returnerer nettstedets IP-adresse.

Et oppslag i en navnetjener (NS) returnerer nettstedets IP-adresse.

Det som imidlertid er et problem med denne dommen, og som flere andre har påpekt, er at man nå åpner opp for at man kan pålegge internettleverandører sensurplikt. Det er i prinsipp en trussel mot den frie flyten av informasjon på internett, selv om jeg ikke er helt med på at DNS-blokkering i praksis er spesielt dramatisk.

Et forsøk på å ta innehaverne

Den andre delen av dommen er mot innehaverne av de sju nettstedene som rettighetshaverne forlanger blokkert. Hvert av nettstedene er dømt til å betale rettighetshaverne 231 964kroner i saksomkostninger, men kjennelsen påpeker også at:

Når det gjelder innehaverne av nettstedene, er korrekte adresser til samtlige og identitetene til fire av dem ukjent for retten

Jeg har forståelse for at man går etter de som står bak disse nettsidene og tjenestene, men det virker likevel som et slag i løse luften dette også all den tid ingen av disse befinner seg i Norge så langt jeg kan se. Det er uansett de som driver ulovlige sider på nettet man skal ta, om noen – ikke forsøke å sensurere nettet i seg selv. Aller helst burde man bruke tiden og pengene på å imøtekomme kundene sine.

Previous post

Kjappiser: Leker, romsonder, mattrygghet og kortspill

Next post

Burde vi vaksinere mot vannkopper?

Veronica

Veronica

Veronica is a PhD candidate in high energy physics at the University of Oslo, Norway. She loves science, and is a total science-fiction nerd. She's a queer feminist, a secular humanist, and of course a skeptic. She spends most of her free time working for one of the major LGBTQ+ organisations in Norway. She is the editor of the Norwegian Skepchick blog, but also writes for some of the other blogs in the network. She can be found on Twitter as @VeronicaInPink.

No Comment

Leave a reply