Introduksjoner

Siste kvinne inn

… til å introdusere seg i alle fall. Jeg var med å starte denne siden, men akkurat introduksjonsposten fikk jeg visst ikke opp å gå. Så det er vel på tide at også jeg bruker noen ord på å introdusere meg selv for leserne. Jeg skriver hovedsakelig kjappiser og bidrar med drift, men når noe slår meg i magen tar jeg meg sammen og skriver om det.

Jeg ble skeptiker etter at en lærer på barneskolen imprintet sangen “Jeg er så nysgjerrig, det klør oppi hodet” i hjernen min, og at hun gjennom hele barneskolen hamret inn i meg at nysgjerrighet var verdens aller, aller, aller beste ting. Og nysgjerrig var jeg. Jeg leste gjerne om UFOer og bigfoot, og lot meg gjerne lære opp av eldre søsken som hadde hatt naturfag mye lenger enn meg selv.

I voksen alder hadde jeg en liten sidetur innom samfunnsvitenskapelig fakultet, før jeg begynte å studere evolusjonsbiologi – den store fisken i livet mitt. Mens jeg studerte oppdaget jeg at jeg hadde venner med svært ulike interesser, grafisk design, fitness, glamour, musikk og film, som alle eeeegentlig var interessert i naturvitenskap, men de hadde mistet tråden en gang i ungdomstiden, og ikke helt klart å plukke det opp igjen. Men de lot seg alltid fascinere av mine raljeringer over pensum, og og tidvis ringte de også på en hverdagskveld fordi et spørsmål hadde ramlet ned i hodet på dem. Jeg så fort at de ikke hadde så mange kanaler for å finne informasjon om det de lurte på – bloggene var for nerdete og vitenskapsbladene for fulle av smell og bang.

I løpet av studiene ble jeg stadig frustrert over kreasjonister, og ved å lese Richard Dawkins, Pharyngula, Freakonomics og Richard Wiseman ble jeg bevisst på begrepet skeptiker og skjønte at her var det noe for meg. Da jeg oppdaget de norske skeptikerne så jeg også at de spørsmålene jeg var blitt interessert i hang nært sammen med større strukturer i samfunnet – kritisk tenkning i skolen, vitenskapsforståelse, medienes vitenskapsdekning, og forbrukerrettigheter.

Og slik fikk jeg en misjon i livet: Vitenskapsformidling og å bedre naturvitenskapens kår i samfunnet.

I 2009 leste jeg på Gunnar Tjomlids blogg om at det fantes skeptikertreff i Norge, og jeg ble overlykkelig å begynte å gå fast på treff i Oslo. Siden jeg begynte å gå i april 2009 har jeg bare vært fraværende en håndfull ganger.

Treffene og fellesskapet derfra var utløsende for meg, og jeg ble skikkelig engasjert. Etter hvert var jeg involvert i både å arrangere treffene, å lage Saltklypa podcast, å starte opp og arrangere konferansen Kritisk Masse, og å drive foreningen Skepsis. Nå er det bare pubtreffene igjen på min kalender, men jeg har ikke klart å slippe helt, og har en finger med i det ene og andre fremdeles likevel. I tillegg har jeg skrevet en del i Argument studenttidsskrift og prøver å fortsette å holde skrivefingrene i gang med ulike mindre oppdrag, blant annet for Humanist tidsskrift.

Nå fokuserer jeg mer rent på vitenskapsformidling, og har skal snart ferdigstille en mastergrad i “Science and Technology in European Society”, hvor jeg skriver om skillet mellom alternativ og u-alternativ medisin.

 

 

Previous post

Kjappiser: Useriøse helsenettsider, falske nullpunkt, kjemikalier og Wednesday Addams.

Next post

Kjappiser: Hjernen, feilaktige beslutninger, vitenskapsfolk vs. den jevne borger, resistente bakterier, terminologidebatt, skepsis.

Marit

Marit

Marit er mye opptatt av biologi og skeptisisme, men aller mest av at alle skal forstå vitenskap og kritisk tenkning, sånn helt generelt og som en del av allmenndannelsen. Hun liker også knapper og glansbilder, å gå i skjørt, og å klippe og lime, og nesten alt annet som har med papir å gjøre; lesing, skriving, og å fylle ut skjemaer.

No Comment

Leave a reply