SamfunnVitenskap

Forskerkarriere – heftig planlegging og en hel haug flaks

Kun de færreste får fast stilling i akademia før de nærmer seg 40 år. Etter endt doktorgrad er det vanlig å gå for en postdoktor-stilling, som er en 2-3 årskontrakt. Men når man er ekspert i et så ekstremt snevert felt som en doktorgrad er (illustrert fint her), skal man ha hel del flaks for å få en passende stilling. Man må rett og slett være på rett sted til rett tid. Av mangel på passende stillinger er det mange som går i årevis på kontrakter ned til 1 år av gangen, og må bruke mye tid på å søke om fortsettelse av kontrakten. Norsk lov sier at man har krav på fast stilling etter å ha jobbet et sted i 4 år (unntak: doktorgradsstipendiater og postdoktorer). Men det som i realiteten da skjer er at man må finne seg et helt annet sted å jobbe etter 4 år. En institusjon kan ikke bare trylle fram midler til å ansette deg fast.

En annen regel sier at man ikke kan jobbe som postdoktor på samme institusjon mer enn én gang. Så hva gjør man da hvis man har brukt opp begge disse mulighetene på de få akademiske institusjonene som finnes i området man bor? Svaret man får fra sine utenlandske kollegaer er at man så klart må se utover landegrensene. Det nytter ikke å sitte på rumpa i Oslo og tro at man skal få en glimrende forskningskarriere – slik innavl må vi ha til livs. Men det er jo lett for dem å si som har flyttet til Norge, og fått økt lønningen sin med 50%. Uansett hvor vi drar må vi belage oss på en betydelig mindre lønn, og med den økonomiske fordelen det er å være med i boligmarkedet i Norge blir det enda mindre fristende å pakke, selge og dra.

Hvis man faktisk finner en passende midlertidig stilling i Norge, er det ikke alltid positivt å være kvinne. Det er nemlig ikke alle som vil ansette kvinner i 20- og 30-årene i korte stillinger uten videre. Det er ulovlig å spørre under et jobbintervju om en kvinne har planer om å få barn i den nærmeste tiden, men dette blir ikke alltid respektert. En jeg snakket med sier at hun ble spurt under et intervju ”Vi vet vi ikke har lov til å spørre om dette, men har du planer om…du vet…ahem?”. Hun svarte at hun ikke syntes noe om spørsmålet, men at hun ikke skulle ha barn av visse grunner. Hun burde så klart ikke svart på det, men når sannheten kunne gi henne en fordel over andre søkere, så er det vanskelig å la være (les mer om hvordan det står til med likestilling i næringslivet på ldo.no).

Man kan befinne seg i en situasjon der man planlegger å få barn i den nærmeste tiden, og da må man faktisk ha jobb (eller sluttet for under 5 måneder siden) for å få foreldrepenger fra NAV. Så hvis man blir gravid mot slutten av en arbeidsperiode har man 5 måneder på å finne ny jobb – ellers går man glipp av ca 350 000 kr i permisjonspenger (49 uker med full lønn). Å være gravid under en jobbsøkingsrunde er tydeligvis ikke spesielt kult. Det er ingen som har lyst til å lyve under jobbintervju, men for 350 000 kr hadde nok de fleste gjort det.

Men likevel, er man i den rette posisjonen til rett tid, planlegger graviditeter og jobber hardt, er det håp. Det ryktes at en bølge pensjonerte professorer er på vei, i tillegg til en mulig opprettelse av innstegsstillinger (les mer om dette i Helge Holdens kronikk). Jeg blir ferdig med doktorgraden neste sommer, og jeg tenker det er 50/50 om jeg neste år på denne tiden er arbeidsledig og deprimert, eller i drømmejobben.

Previous post

Eloverfølsomhet er en skadelig «diagnose»

Next post

Kjappiser: Yeonmi Park, Ebola og ny barnevaksine i Norge

Julie

Julie

Julie er nylig ferdig med doktorgrad i biokjemi, og forsker på kolera. Og svaret på "pest eller kolera?" er faktisk stort sett "kolera". Hun er ofte å se på skeptikere på puben, både for ølen og for å gjenvinne troen på menneskeheten etter for mye lesing av VGs kommentarfelt.

No Comment

Leave a reply