GjestebloggerSkepsis

Eloverfølsomhet er en skadelig «diagnose»

Andre episode av programmet Folkeopplysningen handlet om eloverfølsomhet. Eloverfølsomme får symptomer når de er i nærheten av kilder til elektromagnetisk stråling, for eksempel mobiltelefoner, trådløse nettverk, lysstoffrør og diverse andre elektriske apparater. Symptomene spenner vidt, og inkluderer hodepine, kvalme, ledd og muskelsmerter, utmattelse, svimmelhet, søvnproblemer, hjerterytmeforstyrrelser, depresjon, konsentrasjonssvikt og synsforstyrrelser.

Det har aldri blitt påvist en sammenheng mellom strålingen og symptomene, selv om det er gjort en hel rekke studier og metastudier på området. Selv ikke når Foreningen for eloverfølsomme (FELO) fikk lov til å selv sette opp forsøket klarte de å vise noen sammenheng. Personlig kan jeg ikke forstå at FELO ikke har testet ut diverse forsøksoppsett for lenge siden. Programmet Folkeopplysningen ville da vært en god mulighet til å få oppmerksomhet, og dersom de hadde greid å påvise en statistisk signifikant sammenheng ville det vakt internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse.

Selv om det er så tydelig at eloverfølsomhet ikke er reelt, fortsetter FELO å jobbe hardt for at diagnosen skal bli offentlig godkjent og sprer oppmerksomhet rundt eloverfølsomhet. Dette arbeidet mener jeg er veldig skadelig, først og fremst for enkeltpersoner, men også for samfunnet som helhet.

Ikke få riktig behandling

Symptomene på eloverfølsomhet er typisk diffuse symptomer som i stor grad overlapper med symptomene på stress, lettere psykisk sykdom og lavt stoffskifte. Dette er lidelser som ofte kan behandles enten medisinsk eller ved å forandre ting i livet, for eksempel slutte i en stressende jobb. Derfor er det veldig uheldig at man tviholder på diagnosen eloverfølsomhet istedenfor å lete etter den reelle forklaringen, når man på den måten kan miste muligheter til å få god behandling og bli frisk igjen. I absolutt værste tilfelle kan en slik ikke-reel diagnose kamuflere symptomer på alvorlig sykdom, for eksempel kreft.

Begrepet eloverfølsomhet fremprovoserer symptomer

Noceboeffekten er et kjent fenomen innen medisin. Den går kort fortalt ut på at man kan bli fysisk dårlig av å bli utsatt for noe man tror man blir syk av, selv om det man blir utsatt for er helt ufarlig.

At begrepet eloverfølsomhet i det hele tatt eksisterer kan sammen med noceboeffekten gjøre folk syke. Dette kan illustreres med den oppkonstruerte og overdrevne historie om hvordan Ola Nordmann ble eloverfølsom.

Ola Nordmann snakker ofte i mobilen sin, og har som folk flest av og til vondt i hodet. En dag får han vondt i hodet etter å ha snakket i mobilen. Siden stråling er kjent for å være farlig, kobler han dette til mobilsamtalen, men han glemmer alle de gangene han snakket i mobilen sin uten å få vondt i hodet. Dette er også et kjent fenomen som kalles bekreftelsesbias. Ola Nordmann mistenker nå at han er eloverfølsom, og på grunn av noceboeffekten får han vondt i hodet hver gang han er i nærheten av strålingskilder. Til slutt rømmer han sivilisasjonen, og må leve isolert fra andre mennesker i en liten hytte på fjellet uten strøm og innlagt vann. Han er ensom og ulykkelig.

Om begrepet eloverfølsomhet ikke hadde eksistert ville Ola Nordmann trolig vært en vanlig mann som brukte mobiltelefon og hadde vondt i hode av og til. Det er vanskelig å vite i hvor stor grad noceboeffekten fremkaller symptomer, men det er helt tydelig at mange eloverfølsomme gjør unødvendige tilpasninger i hverdagen. FELO gjennomførte i 2008 en spørreundersøkelse blant sine medlemmer og 70\% av respondentene oppga at `diagnosen’ påvirket hverdagen i stor grad, det vil si at de måtte unngå visse aktiviteter, steder og tilrettelegge hverdagen.

Kostbare tiltak uten effekt

FELO jobber for at eloverfølsomhet skal være en offentlig godkjent diagnose, slik den er i Sverige. I så fall vil diagnosen blant utløser økonomisk støtte til tiltak som reduserer strålingen på arbeidsplasser og i private hjem.

Ved Sundvalls sykehus i Sverige har de et eget rom for eloverfølsomme. Å elsanere (Gjøre rommet fri for stråling) et slikt rom kostet intet mindre enn 1 million kroner, og det tok fire år før den første eloverfølsomme pasienten kom.
Slike unødvendige tiltak er helt feil bruk av offentlige midler, og signaliserer også at strålingen faktisk er farlig. Noe som igjen forsterker noceboeffekten.

Anerkjenn symptomene, ikke diagnosen

Selv man på ingen måte må godta eloverfølsomhet som en diagnose, må vi anerkjenne symptomene som de eloverfølsomme opplever. Noen av disse symptomene trigges av noceboeffekten, men man kan også anta at en del ville vært plaget uansett, men av ukjente årsaker. Det bør være aksept for at noen har fysiske plager som er reelle på tross av at den konkrete forklaringen er ukjent, da forsvinner behovet for å finne opp en diagnose. Disse pasientene må hjelpes med utgangspunkt i symptomene de har, og man må lete etter årsaken til symptomene for å finne riktig behandling, men ikke for å vurdere hvor reelle symptomene er.


Dette er et gjesteinnlegg skrevet av Helga Margrete Holmestad. Helga er PhD student i fysikk ved UiO og CERN og jobber til vanlig med antimaterie. Hun er opptatt av at beslutninger bør taes på grunnlag av forskning og fakta.

Feature-bildet er hentet fra NrK.

Previous post

Kjappiser: Solberg og kjendisene, grønnsaker, og prinsesse Märtha nok en gang

Next post

Forskerkarriere - heftig planlegging og en hel haug flaks

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Dette blogginnlegget er et gjesteinnlegg hos skepchick.no. Om du ønsker å skrive et gjesteinnlegg, eller har tips om gode innlegg som kunne vært publisert hos oss, kontakt oss gjerne via kontaktskjemaet.

1 Comment

  1. 08.10.2014 at 16:37 —

    Takk for et velskrevet innlegg, Helga M. Holmestad.
    Folkeopplysningsepisoden som tok for seg “Eloverfølsomme” og deres hverdag inspirerte til noen tanker hos meg også. Først, som du nevner, den problematiske raliteten av noceboeffekten og generellt menneskets følsomhet for suggesjon. Realiteten rundt “eloverfølsomhet” må bedre frem. Medborgere har et ansvar. Fra et rent medmenneskelig perspektiv er det opprørende å se at en hel gruppe mennesker har senket livskvalitet grunnet en [fobi] som blir styrket av organiserte krefter. Til den grad at noen flytter langt ut i skogen, fremfor å få en forståelse for hvor ufarlig strålingen vi utgir, og apparatene vi omgir oss med, virkelig er. Eloverfølsomme har min sympati, for en slik hverdag i frykt med fysisk uvelhet. For det andre, som helseøkonom spør jeg alltid hva den alternative kostnaden av ressursbruk er. Ressurser som brukes på å værne “eloverfølsomme” fra stråling, siden dette rent fysisk ikke har noen effekt, blir det en dyr affære. Ressursene har en bedre alternativ bruk. Rust gruppen med kunnskap om stråling- både den vi som mennesker gir fra oss og stråling fra det vi omgir oss med av elektronikk. Spredning av uro og frykt når grunnlaget er grundig bevist å ikke eksistere er en alvorlig sak fra et samfunnsperspektiv. Vi har alle ansvar for å spre korrekt kunnskap- dvs. basert på undersøkelser gjort med den vitenskapelige metoden. Vi har også et ansvar for å utvise medmenneskelighet.

    Som du sier, Helga, fokus må over på symptomene og deres opphav, ikke den nå avkreftede forklaringen. Ubegrunnet frykt må aldri styrkes, det gjør ulykkelige mennesker av oss (og noen vil alltid finne måter å profittere på andres ulykke) :)
    Mvh, Kristin.

Leave a reply