Media

En trist og grå hverdag?

Maj Linn Solberg har fått mye støtte etter at hun ikke fikk jobben fordi hun “sendte ut feil signaler til barna”.  (bildelink)

Største grunnen til at dette kommer fra meg nå og ikke for en ukes tid siden er fordi den imaginære atomsoppen etter at sinnet kokte over måtte få lagt seg, og rasjonaliteten måtte finne veien frem mellom fragmentene av min tro på menneskeheten. Det er de små tingene i hverdagen som kan sende smil og gode gjerninger verden rundt, men så er det de store dusters (snillisme) handlinger som sprer intoleranse, gror fordommer i barn og setter mennesker som er litt utenom det vanlige under en stygg pekefinger. Dette er ikke en nyhet. Dette er en gammel, trist sak som dukker opp med jevne mellomrom når noen med trangsynte meninger og smålige holdninger får muligheten til å stramme muskler. Denne gangen var det Maj Linn Solberg (24) som ble offeret. Hun kom for å signere arbeidskontrakten sin, som assistent ved skolen og vikar for SFO, og ble sent hjem uten kontrakt på grunn av hårsveisen og tatoveringene. Saken er hentet fra rb.no. (Romerikets blad) Det ser ut til, i følge artikkelen, at det var rektor ved skolen som satte foten ned. Han var redd for hvilke signaler hun sendte til barna;

Her har vi barn fra mange kulturer, og veldig små barn, og da kan ikke de ansatte se ut som de vil. Og så kan man jo selvfølgelig diskutere hva som er bra for barn og ikke, sier rektoren, som understreker at han ikke mener at Solberg er en dårlig person.

Artikkelen dro frem mye gammelt sinne og ny mistro hos meg og mange andre. Det er ikke greit at voksne skal sette griller i hodene til barn og andre voksne om mennesker med andre interesser, stiler, hudfarger, legning eller hva det måtte enn være, som ikke angår andre en dem selv. Barn er ikke fordomsfulle. De blir redd når noe er nytt, uavhengig av hvorfor voksne ville være redd det eller ikke. Barn er ikke forutinntatt om hvordan en person som ser “slik og slik ut” oppfører seg. De har ikke jentefarger og guttefarger. Barnehagebarn dømmer ikke hverandre med mindre de ser voksne gjøre det. De gjenskaper de miljøene som omgir dem. Et barn er ikke religiøst, man har barn av religiøse foreldre. Et barn ser underverker, farger, utfordringer, spennende muligheter, og ikke minst er de små blanke bøker som skal fylles opp med fantastisk kunnskap, personlighet og glede. Så hva i #bannskap er det som gir denne rektoren og andre som han retten til å dømme på denne måten? Hva er det som gjør at mennesker føler at de er moralsk forpliktet til å sette ned foten?

Ungene som denne kvinnen skulle jobbe med var i barneskolealder. Hvilke signaler sender denne saken til dem? En skole som fordømmer mobbing, men som syns det er greit å diskriminere på grunn av personlig valg av hårstil og kroppskunst. “…burde ha tenkt på at hun kunne havne i situasjoner som dette da hun tok tatoveringene.” Hvorfor? Skal man la være å ta personlige valg fordi det finnes fordomsfulle mennesker i verden? Det er vel mange som blir provosert av stjerner, hjerter, roser og svaler.  Det er ikke som om hun har “satanist” (tilfeldig valgt religiøs tilhørighet) eller “FrP-er”  (tilfeldig valgt politisk tilhørighet) i panna. Det er litt morsomt å lese at de rb.no har snakket med i forbindelse med artikkelen og rektorens avgjørelse; sier at det ikke er en “policy” mot tatoveringer, de legger seg ikke opp i slike avgjørelser og at det må gjøres en vurdering i hver sak. De legger alt på skolen og rektor alene. Så hun hadde fått jobben ut fra sine kvalifikasjoner og egenskaper, men da de eller han fikk se henne mistet hun den – ettersom hun kom dit for å signere kontrakten da hun ble avvist. Nettstedet rb.no hadde en oppfølgingssak hvor de snakket med en advokat;

Han sier jobbavslag på grunn av tatoveringer, hårfrisyrer og ikke-religiøs bekledning ikke faller inn under diskrimineringsforbudet. Diskrimineringsforbudet gjelder usaklig forskjellsbehandling på grunn av forhold som kjønn, alder, rase, hudfarge, etnisk opprinnelse, nasjonalitet, politisk eller religiøs overbevisning, sosial tilhørighet, språk og lignende.

Advokaten sier også; “Hvis de først har sagt at de vil tilknytte seg henne for så å ombestemme seg, så kan de egentlig ikke det…” Hvor dette ender er opp til henne, men personlig oppfordrer jeg foreldrene ved skolen til å ta tak i denne avgjørelsen og gjøre det rette. Dersom hun var den beste til jobben av alle de som søkte burde deres barn få den beste, med farger, hår og det hele.

Det har rast inn med støtte til Maj Linn Solberg, fra barn og vokne. Noen bør ta tak i det rettslige og løse det, men det er desto viktigere at noen tar tak i nakken til disse fordomsfulle menneskene. Tatoveringer er ikke lengre reservert gjenger og sjømenn, det er en kunstform så vel som en personlig utsmykning. Det er et eksempel jeg ofte tenker på; en gutt hadde fått nye joggesko. De hadde sorte og rosa striper. Han syns de var fantastiske og barna likte dem. Han var stolt – sebrastriper, hans favorittdyr. Men de voksne påpekte til hans mor i barnehagen; “du kan ikke la en GUTT gå med ROSA sko?! han vil bli mobbet…” Hva om vi ikke legger våre fordomer over på barna? En fin måte å bekjempe mobbing er å slutte å dømme. Vi er så heldig å ha fantastiske mennesker i vår barnehage – de er fargerike både utenpå og inni. Selv er jeg også fargerik og det er mange av oss!

En epost ble sent til rektoren ved skolen:

Kjære John.
Det kan godt hende du vet hvem jeg er. Jeg vokste opp på Skjetten og gikk på naboskolen til Sagdalen. Jeg kom inn i skolegården hver morgen, rett i ryggen med hodet høyt og startet dagen med replikkutvekslinger av typen “æsj, der kommer negeren! Hold dere for nesa!” “kom hit, a’, drittunge, så skal jeg slå nesa så langt inn i skallen din at du aldri kan lukte noe igjen!”. Ofte kom de, og de var flere enn meg, så det var som regel min nese som ble blodig, men jeg tålte blodige neser bedre enn fornærmelser. Dessuten hadde jeg vel et håp om at noen ville gjøre noe hvis volden bare ble grov nok, men etter at jeg fikk bank med jernstang uten at noen reagerte skjønte jeg vel at det ikke kom til å skje. Jeg antok – og antar fremdeles – at de voksne innerst inne syns det var leit men greit. At det tross alt var litt min skyld også. Jeg var jo så forbanna annerledes.

I dag ville jeg ikke vært så annerledes. Det er helt normalt å være brun på Skjetten nå. Men det er alltid noen som er annerledes, og det står alltid en mobb klar til å ta dem hvis de voksne signalliserer at det er greit. At annerledeshet er grunnlag for å behandle folk annerledes. At variasjon i utgangspunktet er en dårlig ting som må bekjempes.

Du fikk ei ung jente med kroppen full av tatoveringer inn på kontoret ditt i forrige uke. Du fikk en unik mulighet til å vise alle elevene på skolen din at rektor liker annerledeshet. At rektor syns det som er på innsida er viktigst. At rektor mener at vi ikke trenger å være enige om hva som er stygt eller pent, vi kan være venner likevel. At Sagdalen skole er et sted der det er høyt under taket og rom for alle.

Du feila.

 

#Krigerhjerte

Fordommer er arvelig. De arves ned direkte fra voksne til barn. Det tar generasjoner med hardt arbeid å kurere dem. Fordommer skaper smerte og sorg. De støter ut mennesker, oppfordrer til mobbing og skaper ofre. Fordommer har brent kvinner og menn, forfulgt familier fra sine hjemland, fordommer har skapt krig og hat. Hvilken arv vil du føre videre?

Du skal ikke dømme en bok etter omslaget.
Bøker fører til kunnskap.

Previous post

Kjappiser 30/09

Next post

Kjappiser 7/10

Nica

Nica

Nica lives in Moss, Norway. She is 31 years old and married to a molecular biologist. She studies history and religion, and her favorite subjects are ancient history and the European witchcraft trials. In here spare time, she likes to play Magic TG, roleplaying games (DnD, WoD…) and board games. Her favorite authors are Neil Gaiman and Poe, and she is currently obsessed with Dr Who. Bit of a gadget freak, loves tools and DIY. Atheist, skeptic, curious, optimistic, mild control freak with a dash of OCD… (Skriver også for Grounded Parents, dette er grunnen til den engelske bioen.)

No Comment

Leave a reply