FeminismePseudovitenskap

Å føde naturlig

Jeg har akkurat endret mening om noe. Noe stort. Jeg hadde en irrasjonell holdning i flere år, og jeg holder nå på å slippe den, men det sitter dypt.

Jeg tenkte at jeg ville føde uten smertestillende.

Som jeg regner med de fleste andre unge jenter gjør, har jeg også tenkt en del på hvordan det vil bli om jeg en dag skal få barn. Og å få barnet ut av kroppen etter å ha båret på det i ni måneder.

Jeg har studert biologi og lest om smerteprosesser, jeg har hørt på podcaster om smerte, hvor de blant annet har beskrevet fødsel som “En diger kjetting, festet inne i kroppen min, som trekker meg ut mot havet av et digert tog.”

pelvis-birth

Bilde fra Lovejoy 2005: http://www.algoless.com/pdf/human_gait.pdf

Jeg har lest om og sett figurer som viser hvor stort kraniet til et fødeklart foster er i forhold til livmorhalsåpningen hos mennesket, sjimpanser og andre pattedyr.

Jeg har tenkt på kampen mellom barnets kranie og mitt eget bekken. Som følge av at vi går oppreist er fødselskanalen min mye smalere enn hos våre nærmeste slektninger som i hovedsak går på alle fire.

Jeg har tenkt på hvordan mennesket har den tøffeste fødselen av alle dyrene.

Jeg har tenkt på hvor farlig det kan være å føde i utviklingsland. Å bringe nytt liv inn i verden kan bokstavelig talt være dødelig.

Det er en grunn til at vi har et enormt apparat på sykehus og i helsevesenet kun fokusert på å hjelpe til med å få neste generasjon ut av kvinners kropper. Fordi det er innmari vanskelig å føde.

Men jeg har også tenkt at dette går helt fint.

Jeg har sett kvinners vinnende blikk når de selv forteller “Joda, det var jo vondt, men man takler det”.

Jeg har tenkt at det er naturlig. Jeg har reflektert over det faktum alle min formødre har klart å presse disse enorme kraniene ut fra et lite hull mellom bena.

Jeg har tenkt at jeg som menneske med ett liv vil ta alle muligheter til å oppleve ting – for å kjenne hele spekteret av menneskelig erfaring.

Jeg har tenkt at jeg “skylder” det til alle som har født før meg.

Jeg har tenkt at det på en eller annen måte er fint å gjøre det naturlig.
I slutten av august var jeg på European Skeptics Congress i Stockholm, hvor jeg kom i snakk med en fyr som utfordret meg på dette. Og jeg hadde ikke stort å si.

Jeg hadde ikke nektet legehjelp ved beinbrudd eller blodtap. Jeg har aldri nektet “unaturlig” assistanse i forbindelse med vaksinering. Jeg tar paracet for hodepiner. Jeg er overlykkelig for at keisersnitt finnes for dem som behøver det. Jeg bruker kontaktlinser. Jeg følger med og gleder meg over utviklinger i genmanipulering som gjør det lettere å tilby behandling for diabetikere. Jeg synes det er fantastisk at vi nå har medisiner for en rekke helsetilstander som blir mer og mer vanlig mens man eldes.

Menneskekroppen er god, men også skrøpelig. Den er full av halvveisløsninger og rester etter vår evolusjonære historie.

I kampen mellom neste generasjons hjernekraft og kvinnens bekken ser det for tiden ut som at hjernene vinner.
Er det rasjonelt å ønske å oppleve smerte? Jeg er jo i de fleste opplevde tilfeller ganske utilitaristisk innstilt. Når bruk av smertelindrende midler som epidural er så utprøvd, trygt, og effektivt har jeg egentlig ingen grunn til å si nei.

Jeg er supertakknemlig for at leger, forskere og kvinner gjennom nyere tider har tatt seg tiden til å utvikle gode og effektive hjelpemidler og metoder for fødende.

Og jeg har, når den tiden forhåpentlig kommer, tenkt til å benytte meg av tilbudet.

 

Illustrasjon: PiA DiStefano via Wikimedia Commons

 

Previous post

Kjappiser 2/9

Next post

Kjappiser 9/9

Marit

Marit

Marit er mye opptatt av biologi og skeptisisme, men aller mest av at alle skal forstå vitenskap og kritisk tenkning, sånn helt generelt og som en del av allmenndannelsen. Hun liker også knapper og glansbilder, å gå i skjørt, og å klippe og lime, og nesten alt annet som har med papir å gjøre; lesing, skriving, og å fylle ut skjemaer.

2 Comments

  1. 09.09.2013 at 08:39 —

    Hei Marit
    Datteren min tipset meg om innlegget ditt, og jeg har lest det med stor interesse. Jeg har ingen svar, men jeg har noen tanker om det du skriver. Min bakgrunn for å ha noen tanker om dette, er at jeg har jobbet som jordmor i 23 år, har tatt mastergrad og doktorgrad innen emnet og forskningsfeltet mitt er normale fødsler. Det er trygt å føde i Norge, vi har verdens laveste dødelighet for mor og barn, og vi har tilgang til keisersnitt og annen medisinsk hjelp når vi behøver det. Det som bekymrer meg og mange andre, er den økende medikaliseringen av fødselsprosessen og at det blir gjort unødvendige inngrep. Barn som er født ved hjelp av keisersnitt får f eks oftere allergier enn barn født vaginalt, epidural er assosiert med flere operative vaginale forløsninger (tang/sugekopp) og med bruk av syntetisk oksytocin for at fødselen skal gå raskere.

    Hvorfor er du ikke mer skeptisk mht epidural? Du framstiller det som ensidig positivt og ferdig utprøvd. Epidural fører til flere operative vaginale forløsninger i randomiserte studier, i registerstudier er det assosiert med flere negative utfall, som oftere overflytting til nyfødtintensiv avdeliing og oftere metabolsk acidose i navlestrengsblod. De aller fleste som får epidural får også syntetisk oksytocin intravenøst for at fødselen skal gå fortere. Dette passerer antakelig hjernebarrieren til fosteret og meg bekjent er det gjort lite forskning på om dette betyr noe. Epidural gjør også at dreiebevegelsene til fosteret er mindre effektive, antakelig fordi spenningen i bekkenmuskulaturen blir dårligere og fordi mor blir liggende til sengs i stedet for å bevege seg rundt og derved fremme nedtrengningen i bekkenet. Epidural gjør at det er vanskelig å tisse selv og man må kateteriseres med jevne mellomrom. Det er ingen studier som har vist at kvinner som har fått epidural ikke er mer fornøyd med fødselsopplevelsen enn de som ikke har fått bedøvelsen. En svensk studie fant at kvinner med epidural hadde en miindre positiv opplevelse enn de uten epidural, også når det ble kontrollert for akutte hendelser og forløsningsmetode.

    Nå tror du kanskje at jeg er helt i mot epidural, men det er jeg ikke. Det er et fantastisk hjelpemiddel ved lange og seige forløp og i noen tilfeller hvor kvinner av ulike grunner er redde for å føde, og da tror jeg fordelene kan oppveie ulempene. Men at epidural er noe som gjør fødselen lettere for alle, det tror jeg ikke på.

    Jeg tenker også at du har et ensidig syn på smerte. Smerte som kan mestres, som fører til fødsel av et barn, som går over, er noe helt annet enn tannpine og brekte bein.

    Mvh Ellen

  2. 11.09.2013 at 13:27 —

    Hei Ellen,

    Tusen takk for en fin og nyttig kommentar. Jeg er egentlig klar over at det alltid finnes risiko forbundet med bruk av legemidler, naturligvis, og jeg setter veldig pris på at du korrigerer mine litt ukritiske påstander.

    Det jeg ville frem til i teksten var likevel at mine _grunner_ for å ville føde naturlig handlet mer om følelser og et inntrykk av at “det naturlige er det uovertruffent beste” når det kommer til fødsel, selv om jeg ikke innehar den holdningen for andre plager.

    Jeg er også enig i dine siste setninger om at forbigående smerte man opplever mens man utfører en oppgave, som å løpe maraton eller føde et barn, er noe annet enn smerte som faresignal. Jeg er absolutt klar for å føde uten epidural hvis jeg ikke trenger det, men jeg har i alle fall ikke den gnagende motstanden kun basert på et ønske om å være tøff, sterk, og kvinnelig som alle mine formødre.

Leave a reply