MediaPseudovitenskap

Syntetiske zombiekaker?

 

Norge har fått sin første kakekjendis. (enkelte setninger hadde jeg aldri trodd jeg skulle starte en bloggpost med) For noen uker siden florerte oppslagene i store og små aviser om briochen som er to år gammel og tilsynelatende er like fin. Lokalavisa Hadeland var først ute. Deretter fulgte Dagbladet, ABC nyheter, og Bergensavisen, for å nevne noen.

brioche skjermdump ba

skjermdump fra ba.no

 

Den søte celebriteten ble kjøpt av Camilla Langbo-Lien til en bursdagsfeiring. Den ble ikke spist, og lagt på en kjøkkenhylle – hvor den ble forglemt i to mnd. Da den ble gjenoppdaget kunne familien konstantere at den ikke hadde blitt muggen eller dårlig på andre måter, og de bestemte seg for å se hvor lenge den ville fortsette med dét. Og to år senere får den altså sine 15 minutter – som den sikkert også kommer til å overleve.

(De 15 minuttene er vel forsåvidt over for lengst. Denne bloggposten kommer av ymse årsaker litt sent. Sviktende nyhetsverdi til tross: temaet er stadig aktuelt. Forøvrig var Gunnar Tjomlid tidlig ute med å skrive noen fortreffelige ord om saken. Anbefalt lesning, som vanlig.)

 

Så. Udødelig kake. Familien er forskrekket. Avisene er forskrekket. Kommentarfeltene er forskrekket. Når de er ferdig med å være forskrekket, er de spekulative. For hva i all verden er det som kan få noe de fleste oppfatter som en ferskvare til å leve så lenge? Teoriene peker stort sett i retning av tilsetningsstoffer, kjemikalier, e-stoffer og ymse udefinert syntetisk faenskap. At det er noe man ikke under noen omstendigheter bør ha i seg, er de fleste enige om.

brioche kommentarfelt anonymisert

skjermdumper fra kommentarfeltene på hadeland.net, abcnyheter.no, rb.no, tk.no

Reaksjonene er forsåvidt ikke så ulogiske. Kake er mat, mat er naturbasert – og natur skal ofte ha et visst kretsløp. Oppstå, eksistere en stund, avgå ved en eller annen slags død og så brytes ned. Ting vi oppfatter som ikke-natur, som f.eks. legoklosser eller aluminiumsfolie, følger ikke dette kretsløpet, og har en tendens til å leve evig. Eller i det minste evigere enn kake. Dermed er det ikke så rart at assosiasjonene går i retning av ikke-natur når man har en kake på kjøkkenbenken som ser ut til å ha bestemt seg for å gi faen i alt som ligner på naturlige prosesser. En kake som selv mugg, som kan gjøre et festmåltid ut av en baderomsvegg, ikke vil ha noe med å gjøre.

 

Dette bør også ses i konteksten av den stadig økende trenden med naturlig, økologisk og «ren» mat, som gjerne er «fri for kunstige tilsetningsstoffer». Ingen av disse tingene er nødvendigvis spesielt negative i seg selv, ofte tvert i mot, men det har også ført til en til tider bortimot dogmatisk tenkemåte hvor naturlig = bra, syntetisk = ikke bra. Med en debatt som preges av at det gjerne er de med minst kunnskap om biologi/kjemi/medisin som skriker høyest. Gjerne i form av generell skriking og sverting av sekkebetegnelser som «e-stoffer», «tilsetningsstoffer» eller «kjemiske stoffer». Noe som blir en grov overforenkling og rett og slett feil meanke på at alt, absolutt alt, er bygd opp av kjemiske stoffer, mange av e-stoffene er naturlige, naturlige stoffer også kan være farlige, og at kroppen uansett ikke vet forskjell på et naturlig og et syntetisk fremstilt stoff  (bla videre til s 6. Les gjerne hele). At mange både forstår og kan lite om, og samtidig er redd for, kjemiske ord og uttrykk ble nylig demonstrert ettertrykkelig da to amerikanske radioverter startet et mini-panikkutbrudd ved å fortelle at vannet i området inneholdt dihydrogenmonoksid. Også kjent som… vann. Jeg sier ikke at alle bør kunne alt mulig rart. Selvfølgelig ikke. Men det hadde vært hyggelig om kunnskapsbasert debatt ble mer trendy enn synsing basert på følelser og instinktive reaksjoner.

 

Uansett: kombiner nevnte naturalisme-trend med det enorme fokuset i media på skummel matindustri og tabloidoppslag om kunstige tilsetningsstoffer med lange navn som man nok trenger en mastergrad i kjemi bare for å kunne uttale riktig – og vips: så har du en sammenhengende og logisk forklaringsmodell på kaka som ikke ville dø. Kanskje.

 

Noen av avisene, bl.a. hadeland.net har snakket med briocheprodusenten United Bakeries, som har et litt annet syn på saken. De mener nemlig at det er produksjonsmetode, oppbevaringen og konserveringsmidler kombinert som er forklaringen. «Kaka blir stekt på en måte som gjør at mikrobiologisk forurensing reduseres. Deretter blir den fryst. Dette reduserer mulighetene for utvikling av for eksempel gjær og mugg. Når alt er håndtert på riktig måte før pakking av produktet og hvis kvaliteten på plastemballasjen er som den skal, er det små sjanser for senere forurensing.» Kaka er dessuten tilsatt et konserveringsmiddel, E282, som minsker vekst av eventuelle iherdige muggsporer som måtte finne veien gjennom plastposen på ett eller annet stadie.

Det er jo ikke så overraskende at United Bakeries ønsker å forsvare seg litt. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det ER mye tull og juks i matindustrien. Jeg synes likevel at forklaringen deres er troverdig. Fordi den er logisk. OG basert på fakta. For produsentens forklaring er ikke virkelighetsfjern svada de har kokt (bakt?) sammen for å ro seg unna, men noe som har tydelige paralleller til en konseveringsmetode som burde være kjent for de fleste. Hermetisering.Som i korte trekk fungerer slik: mat varmes opp for å gjøre den bortimot steril, så pakkes den lufttett for å hindre at det skal slippe til nye mikroorganismer. Nå er selvfølgelig ikke kaka hermetisk pakket, men konseptet er svært likt. Jeg sliter likevel med å se for meg at det blitt et like stort spetakkel i lokalavisene om noen skulle oppdage en boks fiskeboller fra 1999 eller et glass med bringebærsyltetøy fra 2005 som ikke er mugne.

brioche hermetikkboks

Kakekjøper Camilla er ikke enig og mener at det MÅ være kjemiske stoffer inne i bildet. Hun påpeker til avisa at posen rundt kun er festet med klips og at det «helt åpenbart kommer luft inn». Noe som muligens ødelegger for bakeriets forklaring. Men det støtter heller ikke nødvendigvis kjemiteorien. Det finnes nemlig nok en forklaring som både er logisk, faktabasert og som har mer bakkekontakt enn kjemikalier på Nobel-nivå. Tørking. Kommer det luft inn i posen, kan fuktighet slippe ut. Og tørr mat mugner ikke, fordi mugg trenger fuktighet for å vokse. Knekkebrød, tørkede urter, pasta, tørrfisk, linser, julekakene fra i fjor som du finner når du tar frem boksen etter en bakerunde i desember, trolldeigfigurer, ris, rosiner… og så videre. Mat som overlever når den ikke burde, er ikke noe nytt, og ofte viser det seg at inntørking er årsaken. Det mest kjente eksempelet er hauggamle McDonalds-burgere, som bl.a. denne 12 år gamle.  Det er også en norsk variant. En sak som i sin tid irriterte meg nok til at jeg lot en halv burger stå i bokhylla mi i to uker før jeg blogget om det.

brioche tørrfisk

Når det gjelder briochen er jeg frista til å tippe at det er en kombinasjon av faktorer som har spilt inn. Det er fire forutsetninger som er nødvendige for muggvekst:

  • muggsporer
  • riktig næring for muggen
  • riktige temperaturer
  • nok fuktighet

Muggsporer finnes i lufta i bortimot alle miljøer. Garantert på ethvert kjøkken. Kjendisbriochen har dermed blitt oppbevart i et miljø hvor den kan ha blitt eksponert – spørsmålet er om posen har fungert som beskyttelse eller ikke. Kaka har definitivt riktig næring for muggen, siden den vil kunne «spise» omtrent alt som inneholder karbon. Etter steking og frysing har den blitt oppbevart i romtemperatur – og dermed er også det tredje kriteriet møtt. Og om plasten har vært tett, så kan kaka ha holdt på fuktigheten – og det fjerde kriteriet er på plass. Så i et scenario hvor det har vært store nok hull i posen til at muggsporer slipper inn og ikke nok fuktighet slipper ut, så burde nok kaka ha mugna. Hvis dette er tilfellet, så kan det se ut som om kjemiteorien har noe for seg. Samtidig så kan disse hullene i posen ha ført til at kaka har tørket ut, og dermed ryker forutsetningen om nok fuktighet og muggløsheten har en naturlig forklaring. Noen av artiklene mener riktignok at kaka er myk og spretter ut igjen hvis man trykker på den, men det kan også skyldes høyt fettinnhold i deigen, mulig i kombinasjon med luftbobler. Konserveringsmiddelet kan ha hjulpet til i begge scenarier.

 

Og så var det dette konserveringsmiddelet, da. Avisa lurer fælt på hva slags skumle greier produsenten har brukt. «Kaka er både skremmende og fascinerende.» sier Camilla til Hadeland.net. «Hva er det i den?» Hvorfor hun og journalisten velger å undre høylytt i lokalavisa fremfor å ta en tur innom Google og sette seg inn i ting, står det ikke noe om. En kikk på innholdsfortegnelsen (som er skrevet på forsiden av pakka) avslører at det er Kalsiumpropionat/E282 som er brukt som konserveringsmiddel. Kalsiumpropionat er saltet av propansyre/E280.

Artikkelen fortsetter: ‘«Hva er det egentlig vi har i oss av syntetiske stoffer?» (…) Hun lurer på om produsenten har funnet et mirakelmiddel som gjør at kaka ikke råtner.’ Her er naturalismen og kjemifrykten i full, dogmatisk blomst. Hvorfor så sikker på at det er et syntetisk stoff, egentlig? Mange av de vanligste e-stoffene finnes, som nevnt,  i naturen. Inkludert konserveringsmidler. Et ofte brukt eksempel er tyttebær, som fra naturens side er så proppfulle av benzosyre/E210 at de holder seg i mange uker i kjøleskapet.

Det er litt morsomt at Camilla (og avisa) velger formuleringer som «har i oss» og «produsenten». Det passer bedre enn de tror. For ikke bare har hun i seg stoffet – hun er også produsent av det. Propansyre er ikke et skummelt stoff som kun eksisterer i reagensglass og i hodet på gale vitenskapsmenn – det finnes i svette. Helt naturlig er det også, likevel ser jeg for meg at det ville blitt noen reaksjoner om man gikk over til den naturlige varianten i matproduksjonen (selv om noen også gjør det). Propansyre kan også forekomme naturlig i kjøtt- og meieriprodukter, særlig i ost. Poenget? At dette ikke er et skummelt, fjernt stoff, men noe du omgir deg med hver dag. Og at det faktisk forekommer naturlig i din egen kropp – selv om du ikke spiser kjøpekake.

Forskningen som er gjort på området gir svært gode indikasjoner på at kalsiumpropanat er trygt.

brioche deo

 e-stoffer kan bekjempes på mange måter

En svakhet ved alle disse argumentene som jeg også innser selv, er at jeg her går ut fra at produsenten er ærlig i innholdsfortegnelsen. Som sagt er det fint liten tvil om at det er endel juks i denne bransjen. Men altså. Jeg synes bare ikke det virker særlig logisk at det skal være haugevis med «vidundermidler» i denne kaka. For det første: ingredienser, inkludert konserveringsmidler, koster penger. Teknisk sett koster det mindre å produserer mat uten, selv om det økonomisk sett selvfølgelig vil lønne seg med mat som ikke blir dårlig og må kastes raskt. Men hvorfor i alle dager skulle United Bakeries proppe en kake stappfull av dyre ingredienser som gjør at den varer evig samtidig som de setter utløpsdato til en uke etter tining? Det finnes ikke logisk, folk i Norge er allerede alt for hysteriske og kaster en masse mat gjerne FØR den går ut på dato. I hvilken verden skulle det hjelpe produsenten å lage kaker som er gode i noen år etter at folk har kastet det?

 

Nei, dette holder ikke mål. Det er et ubegrunnet hysteri rundt stoffer som er dokumentert trygge. Et skyhøyt inntak kan nok være skadelig – men det gjelder også flere av de andre stoffene i kaka. Sukker. Fett. Salt. Naturlige stoffer, som står bak enorme andeler av helseproblemene som finnes i dag. I motsetning til disse er dessuten bruken av e-stoffer strengt regulert. En annen, helt naturlig ting som heller ikke nevnes som potensielt skadelig i denne saken jo faktisk den fraværende muggen. Konserveringsmidler brukes ikke uten grunn. Maten kan bli mer skadelig uten.

 

En kjapp oppsummering: Kakekjøper Camilla og mesteparten av kommentarfeltet mener at det er syntetiske stoffer som er grunnen til at kaka ikke mugner. United Bakeries mener konserveringsmidlene ikke er SÅ effektive, og dette har med produksjon og innpakning å gjøre. Noe jeg også tror, muligens i kombinasjon med inntørking. Med andre ord burde kaka trolig ha mugnet om den ble tatt ut av posen og holdt fuktig.

 

Er det én ting Mythbusters har lært meg, så er det at du bør undersøke ting selv. Særlig hvis det kan involvere ekle, stinkende ting.

Så jeg visste hva som måtte gjøres.

Jeg kjøpte en brioche.

 

brioche

Kaka i avisene er en brioche med krem fra United Bakeries. Jeg fant ikke akkurat den varianten, men kjøpte en brioche «gourmet». Jeg klarer ikke tyde alle ordene i innholdsfortegnelsen på bildene i avisartiklene og United Bakeries svarer ikke på mailene mine, så en fullstendig sammenligning er umulig. Men konserveringsmiddelet er ihvertfall det samme, og ut fra hva jeg kan se gjelder det alle ingrediensene jeg klarte å identifisere. Jeg kunne heller ikke se et “Made in Legoland”-stempel noe sted.

 

Halvparten av briochen ble servert til en håndfull intetanende venner som var på besøk samme kveld. Jeg har sjekka, de lever fortsatt (og syntes det var hyggelig å få kake). Vi var også enige om at den smaker ganske godt til kjøpekake å være.

Den resterende halvdelen ble delt i tre ca like store biter. Disse ble først eksponert for muggsporer (les: satt på kjøkkenbenken i noen timer), så oppbevart i romtemperatur, men under ulike forhold som skulle belyse de ulike scenariene/forklaringsmodellene. Om kjemiteorien stemmer ville alle konserveringsmidlene forhindre kakebitene fra å mugne. Om United Bakeries’ forklaring (og sunn fornuft) stemte vil kakebitene mugne når de tas ut av posen. Jeg ville i tillegg teste om tørking kunne gjøre at en bit ikke mugnet.

 

brioche A

 

A Tørt

 

Oppbevart i en boks med løst lokk, slik at den skulle tørke ut.

 

 

 

 

 

brioche B

 

B Tett

 

Oppbevart i en boks med tett lokk slik at den holdt på fuktigheten.

 

 

 

 

 

brioche C

 

C Muggtopia

 

Samme oppbevaringsforhold som B – men i ekstremversjon. I boksen havnet det også en skål med vann for å sørge for høy luftfuktighet, og en muggen ostebit jeg fant bakerst i kjøleskapet (som ble lagt ved siden av, men ikke inntil kaka), for å gi en konstant eksponering for muggsporer.

Den mugne ostebiten inneholder forøvrig naturlig propansyre. Det samme stoffet som fungerer som konserveringsmiddel i kaka.

…nevnte jeg at den var muggen?

 

 

 

Så var det bare å ta tiden til hjelp. Jeg åpnet boksene ca. annenhver dag for å ta bilde – ellers fikk de stå i fred.

Utviklingen ble som følger (de fleste fargeforskjellene skyldes urutinert fotograf med to ulike kameraer og hastverk):

brioche-oversikt-nett

 

Det tok altså bare fem dager før kaka som ble plassert i ekstreme, men realistiske forhold begynte å mugne. Halvannen uke for kaka som lå i det som trolig er normale forhold i de fleste kjøkken. Påstanden som ble fremlagt i avisartiklene (og som florerer ellers) er at ferdigmat er så full av konserveringsmidler at den aldri blir dårlig. Da er det litt merkelig at en kakebit som har blitt tatt ut av posen ser slik ut etter tre uker:

brioche b muggen

 

United Bakeries mente at nettopp posen og produksjonsmetoden var det som har holdt muggen unna, og det kan virke som om de har rett. Kakebiten som tørket ut har heller ikke mugnet, og siden kakekjøperen har nevnt i avisa at det er luftgjennomstrømning inn i posen kan dette også være en forklaring.

Om Camillas kake har tørket ut eller bare er beskyttet av posen aner jeg fortsatt ikke.

Hvis denne kaka er full av «mirakelmiddel», så er det ikke et særlig mirakuløst. De skumleste ingrediensene er nok sukker og fett. Som stort sett også finnes i hjemmelagde kaker. Om du vil velge vekk det usunne, så spis en appelsin i stedet. Om ikke E160a, E300, E330. E440, E460 og E574 skremmer deg, da. De forekommer nemlig – helt naturlig – i appelsiner.

 

Vitenskaplig vanntett studie? Langt i fra. Men nok til at jeg drister meg til et bilde til.

 

brioche busted

Previous post

Hei fra laben!

Next post

Kjappiser 22/4

Ingvild

Ingvild

Ingvild er arkeolog. Når hun ikke graver hull i bakken pleier hun sin forkjærlighet for telefonen sin, lister og skjemaer, e-stoffer, steampunk, kverulering, film, single malt whisky, Photoshop, limpistoler, matlaging, rare japanske greier og øl, mens hun lurer på hvor det ble av all fritiden. Hun har svart belte i google, Pinterest og Etsy. Ingvilds kampsaker er alternativ behandling, kostholdsvås og matmyter. En gang lot hun tre McDonalds-hamburgere stå på tre forskjellige steder i leiligheten og mugne, for å bevise at de gjorde nettopp dét.

6 Comments

  1. 18.04.2013 at 11:48 —

    Æsj, jeg fikk skikkelig lyst på skolebolle nå. Tilsatt skumle kjemiske forbindelser.

  2. 18.04.2013 at 20:55 —

    Kult med egen test! Luktet det vondt?

    • 19.04.2013 at 09:18 —

      Herregud. Ja. La oss si det sånn at det var en grunn til at jeg fjerna den ostebiten fra Muggtopia-boksen etter et par uker.

  3. 24.04.2013 at 09:58 —

    Herlig. Takk, den kurerte kakelysten min for denne uka…

    Veldig spenstig med eget forsøk! Du må sende den til de det gjelder og tipse avisa som skrev innlegget!

  4. 24.04.2013 at 11:31 —

    :) Tror du muggsporer kan ha kommet til boks B fra boks C under fotografering, eller på annen måte?
    Vi spiste forresten en i går, uten mugg. Gubben elsker dem.

    • 24.04.2013 at 18:58 —

      Det kan de sikkert ha gjort, boksene stod jo ikke så langt unna hverandre som du ser på bildene. *Men siden det bare tok et par minutter annenhver dag og B-boksen ellers var tett lukket, så synes jeg i grunnen ikke det representerer en unaturlig mengde eksponering. :)

Leave a reply