ReligionSkepsis

Debatt: Skeptisk til Gud?

På mandag arrangerte en forening som kaller seg Oslo Kristelige Studentlag en debatt på Blindern i forbindelse med noe de kaller for “Skepsisuka”. Tittelen på debatten var “Skeptisk til Gud”. Jeg fikk inntrykk av at hensikten med tittelen og arrangementene er å tiltrekke seg mennesker som er skeptiske til kristendommen, for så å svare på en del av spørsmålene folk har. Altså ikke en skeptiker-greie slik som vi normalt tenker på det.

Even Gran, Human-etisk ForbundFoto: Skepchick.no

Even Gran, Human-etisk Forbund
Foto: Skepchick.no

Debatten er uansett en som interesserer meg da jeg har litt teologisk bakgrunn selv fra en høyskole i Australia. Jeg har egentlig meldt meg helt ut av denne typen debatter om kristendom og kreasjonisme / intelligent design og denslags fordi jeg blir lei av å høre de samme argumentene om og om igjen, ad nauseam. Denne debatten var ikke noe annerledes i så måte, men den var ihvertfall underholdende. Det er jo fint at en kristen forening kjører en slik åpen debatt. Det var nok flest teister til stede, men det var også en del ateister. Debatten ble innledet med en håndsopprekning.

Debattantene var Stefan Gustavsson, en svensk teolog, og Even Gran fra Human-etisk forbund. Jevnt over var Stefan Gustavssons argumenter uoriginale. Han kom ikke med noe jeg ikke allerede har hørt hundre ganger før i tilsvarende debatter. Even Gran svarte greit tilbake på alle standardargumentene.

La oss se litt på standardargumentene Gustavsson brukte.

Falsk balanse

Et av hovedpremissene til Gustavsson var at ateisme var en tro på Guds ikke-eksistens på samme måte som teisme er en tro på Guds eksistens. Dette er et relativt vanlig argument, og et av de få jeg syns Richard Dawkins takler ganske bra. Disse er fra boka “The God Delusion” og er gjengitt på wikipedia som følgende:

  1. Strong theist. 100 per cent probability of God. In the words of C.G. Jung: “I do not believe, I know.”
  2. De facto theist. Very high probability but short of 100 per cent. “I don’t know for certain, but I strongly believe in God and live my life on the assumption that he is there.”
  3. Leaning towards theism. Higher than 50 per cent but not very high. “I am very uncertain, but I am inclined to believe in God.”
  4. Completely impartial. Exactly 50 per cent. “God’s existence and non-existence are exactly equiprobable.”
  5. Leaning towards atheism. Lower than 50 per cent but not very low. “I do not know whether God exists but I’m inclined to be skeptical.”
  6. De facto atheist. Very low probability, but short of zero. “I don’t know for certain but I think God is very improbable, and I live my life on the assumption that he is not there.”
  7. Strong atheist. “I know there is no God, with the same conviction as Jung knows there is one.”

Dawkins argumenterer med at det finnes mange religiøse mennesker som definerer seg i henhold til punkt 1, mens ateister er mer tilbøyelige til å holde posisjon 6. Jeg kan være enig med Gistavsson at om man har en debatt mellom en 1-er og en 7-er, har begge en bevisbyrde. Even Gran er, så langt jeg kan bedømme, en 6-er. Det er jeg også.

Avslutningsvis etterlyste Gustavsson bevis for at Gud ikke kan finnes, og han indikerte at han var skuffet over at Gran ikke kom med slike. De fleste ateister jeg kjenner er av typen 6, og ingen av oss argumenterer utifra at Guds eksistens er bevist umulig. Det er heller ikke en nødvendig posisjon å inneha for å avvise religion.

Selv om Even Gran argumenterte utifra en annen posisjon enn Gustavsson forventet, brukte han allikevel kravet om bevisbyrde gjentatte ganger og argumenterte i realiteten ikke mot hans posisjon, men en invers projeksjon av sin egen.

Tvetydig definisjon av Gud

En annen gjenganger i Gustavssons argumentasjon var at han ikke holdt seg til sine egne definisjoner. Han definerte innledningsvis Gud som en metafysisk enhet utenfor rekkevidden av den vitenskapelige metode. Gran påpekte senere at dette passer bedre til en deistisk / panteistisk filosofi, mens teisme generelt, og monoteisme spesielt, er mye mer konkret. Senere i debatten snakket Gustavsson i hovedsak om kristendommens Gud, en personlig Gud med innflytelse på vår virkelighet, som er fysisk. Han snakket også om Jesus som en guddommelig person. Dette er ikke konsistent med hans initielle definisjon av Gud, og fritak fra bevisbyrde og rekkevidde av vitenskapens metode er derfor ikke gjeldende.

Det teleologiske argument (design-argumentet)

Det teleologiske argument er et argument basert på at om vi ser overfladisk på naturen og universet, later alt til å være ordnet, systematisk, og til og med har en mening. Dette er en såpass vanlig måte for mennesker å tolke omgivelsene på at vi stort sett gjør dette automatisk, og det er selve grunnlaget for før-vitenskapelige forsøk på å forklare hvorfor ting er som de er og hvor alt kommer fra.

Det smitter også over på andre aspekter av vårt virkelighetssyn. Eksempelvis så tenker mange automatisk at mennesket, som den mest intelligente skapningen på jorda, er selve målet for evolusjonen. Det er ikke tilfelle. Evolusjonen har ikke noe mål, den bare er. Den er en makroskopisk konsekvens av de underliggende fundamentale naturlover. Det faktum at vi er her og kan analysere vår eksistens virker bare usannsynlig fordi vi ikke tenker på at det faktum at vi er her, og vet det, kan bare sammenfalle med historieforløp som skaper vesener som oss med de egenskapene. Dette kalles det antropiske prinsipp. Det er ikke så mye snakk om å være på rett sted til rett tid (som er usannsynlig) men at rett sted og rett tid er der fordi vi er her. Hverken den biologiske evolusjon eller universets utvikling er målrettet. Det faktum at det er ufattelig stort, og ufattelig gammelt, tilsier at ganske mange av alle mulige utfall vil på ett eller annet tidspunkt skje.

Allan Ramsay, David Hume, 1711 - 1776. Historian and philosopherFra wikipedia

David Hume, 1711 – 1776. Historian and philosopher. Fra wikipedia

Gustavsson argumenterte også med at Big Bang beviser en opprinnelse av universet, og derfor en skapelse. En skapelse må ha en skaper, og denne må ha eksistert i evigheten før universet. Det Gustavsson glemmer er at tid er like mye en del av vår realitet som rom er det. I kosmologien snakker man om tiderommet som en enhet. Om universet har en opprinnelse i rom, er det ingenting som tilsier at denne opprinnelsen også ikke kan være i tid. Ingen av delen er en forutsetning for Big Bang heller så langt jeg kjenner til disse teoriene. Men jeg kan ihvertfall nok relativitetsteori til å vite at man ikke uten videre kan skille tid og rom.

Even Gran påpekte også at om universet hadde en skaper, så må også skaperen ha en skaper. Dette er kjent som “infinite regress”-problemet. Om argumentet er at alt har en årsak, må også Gud ha en årsak. Det vanlige motsvaret til dette er at Gud er en første årsak, basert på at en rekke skapere må ha en logisk ende, men om man argumenterer for en evighet, følger ikke dette. Istedet argumenterer man for at den første årsaken må være metafysisk. Man kverker da effektivt debatten med en ikke-verifiserbar påstand. I en vitenskapelig sammenheng har et slikt argument ingen verdi. Det blir et trosspørsmål.

Dette er uansett en interessant filosofisk diskusjon i seg selv som David Hume tar opp i sine “Dialogues Concerning Natural Religion” publisert i 1779. Argumentasjonen leder uansett til en deistisk posisjon, som et minimum, og kan ikke uten videre ekstrapoleres til en monoteistisk posisjon slik Gustavsson later til å gjøre.

Appellere til autoriteter

Innledningsvis argumenterte Gustavsson for at hans posisjon var kompatibel med vitenskapens metodikk. Han henviste for eksempel til Newton, Kopernikus, Galileo og Kepler som eksempler på vitenskapsmenn som også var troende. Argumentet med å trekke frem store navn i vitenskapen som også var teister er et vanlig argument. Noen punkter om dette er:

  • Disse personene hører i stor grad til en epoke i historien hvor teisme var utgangspunktet for det meste av filosofisk tenkning. Det var det man hadde å jobbe utifra på den tiden, og så lenge ikke vitenskapen kom i direkte konflikt med dette, så mange ikke noe grunn til å endre et slikt standpunkt. Mange var også, som Gustavsson nevnte, motivert av sin tro til å utforske verden.
  • Det finnes likeledes plenty med eksempler på tenkere og vitenskapsfolk som på grunn av sitt arbeid kommer i konflikt med sin tro og, som resultat, justerer sin tro. Eksempler er Charles Darwin og David Hume;
  • De fleste av disse personene Gustavsson nevner justerte også sin tro på grunn av sin vitenskap selv om den ikke kom tilstrekkelig i konflikt med deres gudstro. Man skal ikke undervurdere de radikale omveltningene de all forårsaket i det gjeldende verdensbildet på sin tid.

Å appellere til historiske og nåværende autoriteter er uansett et ikke-argument i en vitenskapelig setting fordi også disse er underlagt den vitenskapelige prosess hvor man må dokumentere sine påstander. Man blir ikke fritatt fra dette kravet selv om man har gjort en stor oppdagelse.

Appellere til flertallet

Stefan Gustavsson hadde også et argument om at antallet teistiske filosofer var klart økende. Even Gran mente at det var klart feil, men jeg har ikke sjekket dette. Jeg finner det vanskelig å tro. Argumentet er uansett irrelevant fordi popularitet er ikke relevant i forhold til hvor sann en påstand er.

Likesom at ateisme og ikke-religiøsitet er sterkt økende i hele den vestlige verden ikke er et argument for at ateisme er riktig, er heller ikke det faktum at det finnes milliarder med religiøse mennesker et argument for at religioner er sanne.

Religion er i hovedsak et kulturelt fenomen. Hvilken religion man tilhører, om noen, avhenger i meget stor grad av hvor man er født. Det var kanskje min største innvending mot religion da jeg selv tok et oppgjør med min egen kulturelt nedarvede tro.

Appellere til følelser

Stefan Gustavssons argumenterte også med en appell til våre følelser. Han forteller oss i sin avslutning at om naturvitenskapens teorier er riktige, og at ateistene har rett i at det ikke finnes noen gud, er vi ubetydelige og våre liv meningsløse. Han mener at dette er en tragisk tanke for menneskeheten, og at fremtidige generasjoner vil lide under slik en idé.

Jeg deler Carl Sagan sitt syn på det å være ubetydelig, og lar hans ord tale for seg selv.

The size and age of the Cosmos are beyond ordinary human understanding. Lost somewhere between immensity and eternity is our tiny planetary home. In a cosmic perspective, most human concerns seem insignificant, even petty. And yet our species is young and curious and brave and shows much promise. In the last few millennia we have made the most astonishing and unexpected discoveries about the Cosmos and our place within it, explorations that are exhilarating to consider. They remind us that humans have evolved to wonder, that understanding is a joy, that knowledge is prerequisite to survival. I believe our future depends powerfully on how well we understand this Cosmos in which we float like a mote of dust in the morning sky.

– Carl Sagan, Cosmos (1980)

Carl Sagans ord appellerer også til våre følelser, men de deler ikke Gustavssons pessimisme om at uten religion har vi ingenting. Religion er menneskeskapt. Vi har en iboende evne til å lete etter mening ved vår egen eksistens. Det er en flott overlevelsesmekanisme som gir oss mye glede. Det er ingenting i veien for å finne sin egen mening med livet. Religion har ikke monopol på mening. Even Gran svarer med å si at meninga med livet er å bry seg om sine medmennesker. En fin tanke som også er mening nok i seg selv.

Ateisme er grunnleggende amoralsk

Et av de styggeste argumentene Gustavsson brukte var at ateisme impliserte at man ikke hadde noen moral. Dette er et vanlig argument å høre fra mer fundamentalistiske kretser. Det er riktig som han sier at begrepet “ateisme” ikke inneholder noen form for etikk og moral i seg selv. Ateisme i sin bokstavelige forstand er kun en mangel av tro på Gud, selv om ateister som PZ Myers er uenige i denne definisjon som endelig. Jeg er stort sett enig med PZ Myers, men på grunn av de mange definisjoner av ateisme og agnostisisme velger jeg heller å definere meg selv som sekulær humanist. Humanisme er et livssyn hvis etikk og moral er basert på filosofi istedenfor religion.

Igjen, hvis religioner er et produkt av menneskets natur, og deres etikk derfor også menneskeskapt, har vi fult ut evnen til å skape et fundament for etikk og moral uten religion, slik man en gang skapte religionens. Dette trenger ikke være mer en en konsensus på hvordan vi ønsker å ha det. Religion er etter min mening en dårlig kilde for moral da religion har en tendens til å være dogmatisk og absolutt. Den virkelige verden er mer komplisert enn som så, og samfunnet er i stadig endring. Religion søker altfor ofte å undertrykke grupper som ikke passer inn i deres rigide modell av et idealsamfunn, mens humanisme er inkluderende og opptatt av likeverd. Ikke all religion er slik, men om man ser på kampen for homofiles rettigheter som går i store deler av den vestlige verden akkurat nå, er religionens rolle i undertrykking av mennesker umulig å ikke se.

Jeg mener ikke at religion ikke har eller har hatt en verdi i å definere vår kultur, men jeg mener at humanisme er bedre egnet da den er fristilt fra religioners dogmatisme.

Ockham’s Razor

Til sist vil jeg si et par ord om noe som også var en gjenganger i Stefan Gustavssons argumentasjon. Nemlig at man ikke kunne utelate Gud fra vitenskapelige forklaringer. Jeg fikk ikke fatt i noen annen grunn til dette synet enn at han ønsket at Gud skulle være en del av disse. Han var åpenbart en stor tilhenger av intelligent design, som er en pseudovitenskapelig retning som istedet for å søke objektivt etter forklaringer i naturen, jobber bakover fra det utgangspunkt at Gud står bak.

Even Gran argumenterer med at Ockham’s Razor-prinsippet gjelder. Det innebærer at den enkleste forklaringen er som oftest den riktige. Det er et faktum at all kunnskap fra naturvitenskapen så langt ikke behøver en metafysisk forklaring. Det ligger i naturvitenskapens natur. Men det viser også at naturen later til å være fullstendig i seg selv. Det betyr ikke at vi vet svaret på alle spørsmålene, men å derfor konkludere med at alt vi ikke forstår nødvendigvis er av guddommelig opprinnelse, er å feige ut. I tillegg kverker det en videre leting etter svar.

Religion som vitenskapelig forklaringsmodell er på vikende front. Man snakker om “God of the gaps” der Gud blir en forklaring på det man ikke forstår, men når man så får en forståelse for et aspekt ved naturen, blir Gud overflødig. Antall hull som man har proppet Gud i blir stadig færre, og man har for lengst innsett at det er helt unødvendig å gjøre dette i det hele tatt.

Så med det i tankene, avslutter jeg med nok et sitat. Denne gangen fra min favorittfysiker.

Scientists, therefore, are used to dealing with doubt and uncertainty. All scientific knowledge is uncertain. This experience with doubt and uncertainty is important. I believe that it is of very great value, and one that extends beyond the sciences. I believe that to solve any problem that has never been solved before, you have to leave the door to the unknown ajar. You have to permit the possibility that you do not have it exactly right. Otherwise, if you have made up your mind already, you might not solve it.

–Richard Feynman

Previous post

Kjappiser 8/4

Next post

Stormskadet vestlending?!

Veronica

Veronica

Veronica is a PhD candidate in high energy physics at the University of Oslo, Norway. She loves science, and is a total science-fiction nerd. She's a queer feminist, a secular humanist, and of course a skeptic. She spends most of her free time working for one of the major LGBTQ+ organisations in Norway. She is the editor of the Norwegian Skepchick blog, but also writes for some of the other blogs in the network. She can be found on Twitter as @VeronicaInPink.

5 Comments

  1. 10.04.2013 at 13:07 —

    Pirk: “Ad nauseam” ;)

  2. 11.04.2013 at 09:01 —

    Hva med Dawkins sin argumentasjon er du imot?
    Når du definerer deg som en sekser.. Er du like skeptisk til at det finnes en flyvende tekanne i bane rundt jorden så liten at vi ikke kan se den?

    • 11.04.2013 at 09:17 —

      Spør du meg? Hvor har jeg sagt at jeg er imot Dawkins sin argumentasjon? Argumentene i seg selv er helt ok. Min innvending mot boken hans er at han mangler innsikt i hvordan religiøse tenker, men det er jo typisk for Dawkins. Det ser man på måten han håndterer feminisme på også.

      Å være en sekser på skalaen (som Dawkins også er forøvrig) er ekvivalent til Bertrand Russells tekanne-tankeeksperiment.

  3. 11.04.2013 at 09:25 —

    Ok, takk for svar. Imot var et feil ordvalg av meg. Men du syntes han mangler innsikt.
    Forsåvidt enig i det, men jeg syntes det er befriende at han ikke legger så mye imellom. Feminismesaken vet jeg lite om. Veldig bra og velbegrunnet artikkel!

Leave a reply