Skepsis

Skepsis og selvkritikk: SETI

Det er viktig å være selvkritisk når man er skeptiker. Mennesker styres relativt automatisk av følelser og instinktive responser på ting, og setter seg ofte på bakbeina for å forsvare sitt kjære syn på det ene og det andre. Og la oss få det av veien med en gang: dette gjelder høy grad skeptikere også.

Selvoppofrende som jeg er, tenkte jeg å illustrere dette ved å dra frem et eksempel på noe jeg kanskje tenker litt for lite rasjonelt på, rett og slett fordi følelsene mine om temaet står litt i veien. Dette innlegget var egentlig ment som et kritisk innlegg rettet mot andre skeptikeres standpunkt, men det spørs om ikke jeg faktisk har blitt litt mer rasjonell for hver gang jeg har gått dette i dybden de siste dagene…

Er vi alene?

Det gjør nesten litt vondt å skrive det, så klisjéfylt har det uttrykket blitt. “Er vi alene?” hører likevel med i mang en filosofering over universet og sånt. Hvem har ikke vært gjennom en sånn tankerekke på ett eller flere tidspunkt gjennom livet?

Så kan vi spørre oss: hva kan vitenskapen si om dette spørsmålet? Svaret er vel at for inntil hundre-ish år siden var egentlig de fleste spørsmål om det meste utenfor solsystemet vårt reservert mytologi og filosofi. så utviklet astronomene såpass avanserte instrumenter at vi faktisk kunne begynne å se på verdensrommet som helhet.

På denne måten begynte vel folk å tenke at jøss, vi kan faktisk finne ut av ting der ute, ikke bare lage morsomme tankeeksperimenter! Og, menneskelige som vi er, gikk det en naturlig mental linje fra “finne ut av ting om universet” til “finne flere som oss selv”.

En av de institusjonene som har vært seriøse på å gjøre sistnevnte til sin misjon er — som dere alle sikkert vet — SETI (Search for Extra-Terrestrial Intelligence), et privatfinansiert forskningsinstitutt med hovedsete på USAs vestkyst. Jeg liker SETI. For ca. et år siden skrev jeg et slags essay om dem i det tverrfaglige studenttidsskriftet Argument. Jeg skal ikke gjengi dette her, men hvis dere blar til side 44 i nr 1/2012 (.pdf), så kan dere finne litt mer om SETI og hva de gjør og har gjort enn det jeg vil diskutere i dette innlegget.

Your argument is invalid

Mitt standpunkt til spørsmålet om liv andre steder i universet — og her betyr det spesielt intelligent liv– har omtrent alltid vært følgende: Ja, selvfølgelig! Og argumentasjonen min er selvsagt bunnsolid: For det er jo så hinsides, uforståelig, latterlig mye plass i det eldgamle universet, og, jeg mener, vi er jo intelligente, og det virker jo ganske umulig at vi skulle være de eneste, det skulle egentlig bare mangle, og … eehm … Hallo, det må jo være … andre … Men tenk så gøy, da! Hallo!

Ok, kanskje ikke fullt så bunnsolid, når man tenker etter. Likevel klarer jeg ikke la være å tenke på “vi kan umulig være de eneste i HELE FØKKINGS UNIVERSET” som et gyldig nok argument. En av seniorforskerne og all-round awesome guy i SETI, Seth Shostak, bruker en versjon av dette argumentet selv, og krydrer det med Ordet Vitenskapsfolket Hater: Ville ikke vi mennesker vært litt av et statistisk mirakel, dersom vi var alene? Men hvor gyldig er dette argumentet i vitenskapelig sammenheng?

Stylter og krykker

Ting jeg finner på når jeg prokrastinerer med å skrive Skepchick-innlegg: Tegne Drake-ligningen – inkl. forklaring – med pekefingeren på iPad-notatblogg-appen min. Dette er ment som en illustrasjon på prokrastineringen, altså, ikke som noe informativt og leselig.

Figur 1: Ting jeg finner på når jeg prokrastinerer i stedet for å skrive Skepchick-innlegg: Tegne Drake-ligningen – inkl. forklaring – med pekefingeren på iPad-notatblokk-appen min. Dette er ment som en illustrasjon på prokrastineringen, altså, ikke som noe informativt og leselig.

Så kom dagen da jeg var kommet til kapittel 2 av Nonsense On Stilts, en bok skrevet av biologen og vitenskapsfilosofen Massimo Pigliucci. Boken er en innføring i kritisk tenkning og rare ting som folk tror på (jeg samler på sånne). SETI blir her fremstilt som en av disse feltene som stiller seg et sted mellom vitenskap og pseudovitenskap (kapittelet heter “Almost Science”), og det er hovedsakelig basert på to svakheter: De alt for mange ukjente parametrene i Drake-ligningen (Se figur 1. Seriøst, siste faktor L har vi ikke engang et helt datapunkt på enda), samt Fermi-paradokset (Hvis de finnes overalt, hvor blir det av dem, da?).

SETI er vitenskapelig i den forstand at de har et grunnlag som gjør dem istand til å utføre systematiske observasjoner, og de har en hypotese som det er mulig å bekrefte. Problemet oppstår, sier Pigliucci, når man spør seg hvor mange negative resultater SETI-forskerne trenger før de forkaster denne hypotesen? Spoiler alert: De har ikke fått et eneste positivt resultat enda, og nei, WOW!-signalet regnes dessverre ikke som vitenskapelig data, siden det ikke kan replikeres.

Problemet med å utforme en teori om utenomjordiske, intelligente sivilisasjoner når man kun har sin egen som datapunkt, er at vi har slett ikke noe grunnlag for å anta at de er som oss. At de tenker som oss. Kanskje det ikke kunne falle dem inn å danne samfunn, langt mindre å bry seg om å sende radiosignaler selv? Kanskje de ikke er karbonbaserte? Kanskje utforskning i det hele tatt er det siste de ville ta seg bryet med å bruke tid på?

Til sist slår Pigliucci vekk krykkene til det stakkars argumentet mitt ved å si at dette “prinsippet om middelmådighet”, som jeg er så glad i, faller sammen rent logisk: Hvis vi kan si at “vi representerer noe typisk/gjennomsnittlig for universet, siden det er mest sannsynlig, ifølge statistikken”, kan vi si dette om absolutt alt vi observerer på jorda. Eksempelvis: Jeg ser at påskemarsipan selger veldig godt her i Norge for tiden. Dermed kan jeg konkludere at påskemarsipan selger generelt godt i Melkeveien generelt.

Jeg vet ikke, jeg, altså. Én ting er, som jeg hintet til innledningsvis, at jeg faktisk har blitt bittelitt mer nøktern og rasjonell i tankegangen min rundt jakten på intelligent liv i universet, jo mer jeg leste i Nonsense on Stilts (og forsåvidt hørte episoden om SETI av Rationally Speaking, hvor Pigliucci selv er en av programlederne). En annen ting er at jeg klarer ikke ta argumenteringen i forrige avsnitt seriøst. Samtidig klarer jeg ikke argumentere mot!

Jeg står fremdeles fast i min tro, eller er det håp, eller kanskje antakelse, om at liv kan utvikle seg overalt der ute, og har gjort det, og noen steder har det utviklet seg veldig mye. Videre synes jeg ikke, som Pigliucci hinter til, at en institusjon som SETI er bortkastede penger. Litt fordi de faktisk gjør annen forskning også, men også fordi de hjelper til med å holde vår fantasifulle trang til å utforske de rareste ting levende. Og så blir det bra filmer ut av det. Ikke minst er ting som SETI veldig nyttige verktøy for filosofering om kritisk tenkning.

Jeg håper at dere som leser dette har veldig sterke meninger om temaet selv, både i den ene og den andre retningen, samt et sted midt i mellom, slik jeg står nå. Om ikke vi får svar på “Er vi alene?”, får vi forhåpentligvis en fruktbar, skeptisk samtale ut av det. Og kan noen please forklare meg hvorfor middelmådighetsprinsipp-/statistikk-argumentet mitt knekker sammen til fordel for noe som man kan bruke intergalaktisk påskegodt for å illustrere?

Les og hør mer:

Previous post

Kjappiser 25/3

Next post

Kjappiser 1/4

Kristin C.

Kristin C.

Kristin har gjort det til sin misjon å heie frem nerdenes verdensovertakelse. Hennes vitenskapelige alibi er en mastergrad i astronomi, men hun var slett ikke fullblods-skeptiker idet hun begynte på universitetet. Til daglig holder hun til henholdsvis i Oslo og på internett, hvor hun arrangerer Skeptikere på puben, og er med i podcasten Saltklypa. Blant Kristins danseferdigheter kan nevnes jazzballett, headbanging og nybegynner Lindy Hop. Hun eier to munnharper og en ukulele. Hun er @prokrastinuft og @thatnerdwoman på Twitter, og den personlige bloggen til Kristin heter Prokrastinuft. Hun lover å skrive noe der snart. Imorgen.

3 Comments

  1. 25.03.2013 at 19:07 —

    Jeg synes ikke påskegodt-eksempelet er spesielt godt. Vi vet mye om den mer eller mindre tilfeldige kulturelle utviklingen som har ført til påskegodt, blant annet at påskegodt ikke er utbredt hos alle menneskelige kulturer på jorden, så det er ingen grunn til å anta at det er noe som skjer overalt i universet. Derimot er det grunn til å anta at det ikke er umulig at påskegodt eksisterer et annet sted der ute, å stipulere sannsynligheten krever bare at vi bytter ut et par faktorer i Drake-ligningen. Jeg vil til og med påstå om at vi dropper “påske” delen er det mer sannsynlig at det finnes godt der ute enn at det finnes radiokapable sivilisasjoner. Men i motsetning til hypotesen om at det finnes eller kan oppstå radiokapable sivilisasjoner der ute så har vi i praksis ingen måter å teste påskegodt-hypotesen på.

    SETI-hypotesen er et interessant, vitenskapelig og åpent spørsmål. Å karakterisere det som pseudovitenskap synes for meg å kreve at man har en feilaktig definisjon av pseudovitenskap.

  2. 26.03.2013 at 10:20 —

    Jeg tror analogien Pigliucci brukte (i hvert fall i den podcastepisoden) var skateboardkjørende ungdom på Manhattan, eller noe. Synes fremdeles ikke det er noe bedre eksempel enn påskegodt, nei.

  3. […] Ta turen over og les, og gjør deg gjerne opp en mening selv, så vi kan snakke sammen i kommentarfeltet! […]

Leave a reply