FeminismeVitenskap

Forsker …eller kvinne? Kvinneforsker?

De fleste med et noenlunde fungerende hode er nok enige i at likestilling er et ålreit dyr, enten det gjelder kjønn, etnisitet, legning, alder, kroppsfasong- og størrelse og så videre. Ikke at alle nødvendigvis skal passes og tvinges inn i samme mal, men at man skal ha så like muligheter som det det lar seg gjøre. Sånn innenfor rimelighetens grenser (hvor “rimelig” innebærer en gråsone på størrelse med Ring 3, men det er en annen diskusjon).

Strategiene for å bedre kårene for minoriteter og diskriminerte grupper er mange, men de har gjerne det til felles at de starter med synliggjøring. Parader og opptog, demonstrasjoner, dekning i media, aksjoner – positivt eller negativt fokusert. Det er den årlige homoparaden, en artikkel om den første kvinnelige stortingsrepresentanten, en rekrutteringsaksjon for å få flere menn til å jobbe i barnehager, eller egne foreninger for de som har kroppslige… utfordringer.

Kvinner innen akademia og forskning er også en minoritet. Det er godt kjent at de er det. Derfor er det tilsynelatende veldig fint og hyggelig og koz å kunne se og lese suksesshistoriene til kvinnelige forskere som klarer å bite seg fast i et mannsdominert miljø mens de sjonglerer karriere og familieliv og gjerne baker noen cupcakes i helga. Og joda, det kan selvfølgelig være interessant å få innblikk i de ulike utfordringene de har møtt og hvordan de løser ting, særlig om man selv er i samme situasjon eller planlegger å bli det. Men kan det være at man skyter seg selv litt i foten ved å komme trekkende med slikt i hver eneste artikkel om en kvinnelig forsker? Definitvt, mener Ann Finkbeiner. Hun er freelance vitenskapsjournalist og forfatter. Ja, også kvinne. Og gift med en fysiker. Men hun har altså en egen karriere som hun er flink i. Bryr du deg? Nei, det ante meg. Hun er også ganske lei.

Det er selvfølgelig ikke noe galt i å skrive om vellykkede, kvinnelige forskere i massemedia mener Finkbeiner – men når man nevner at de er kvinner i en artikkel som er vinklet på forskningen deres, nedvurderer man faktisk det vitenskaplige arbeidet de gjør. Ved å stadig trekke frem kjønn bidrar man til å opprettholde bildet av at dette er noe ekstraordinært. Noe det, minoritet eller ei, strengt tatt ikke er. Dette er relativt normalt – og det er helt greit å la forskningen noen driver med snakke for seg selv.

Jeg mistenker at amerikanerne er verre på dette enn vi er i Norge. Likevel, en kjapp skumlesing gjennom noen av portrettene i Apollon avslører at vi nok har en hang til å gjøre det samme på hjemlige trakter.

Christie Aschwanden, Finkbeiners medblogger på Double X Science ble inspirert og laget en Finkbeiner test som kan brukes til å vurdere artikler om kvinnelige forskere.

To pass the Finkbeiner test, the story cannot mention

  • The fact that she’s a woman
  • Her husband’s job
  • Her child care arrangements
  • How she nurtures her underlings
  • How she was taken aback by the competitiveness in her field
  • How she’s such a role model for other women
  • How she’s the “first woman to…”

Jeg synes forsåvidt ikke at alle punktene er like gode eller relevante, og det er definitivt ikke noe poeng å alltid styre unna disse temaene, men det er et greit utgangspunkt for et par tankekors. Også når det gjelder andre temaer enn kvinner og forskning. Nå er det selvfølgelig heller ikke et poeng at alle til slutt skal omtales som noen kjønns- og identitetsløse grå klumper eller at man skal late som om alle stiller likt til enhver tid. Det går bare an å være litt mindre stereotyp. Dessuten: mindre spalteplass til tulletrivialiteter betyr mer spalteplass om morsom forskning.

Og som Finkbeiner selv påpeker: dette er også et tema det stadig blir jobbet med, og som er i endring. Det finnes komiteer, politikk, debatter og gud vet hva. Og ting tar tid. I mellomtiden kan det kanskje være greit å velge å fokusere på normalisering fra tid til annen. Normalisering er fint. Mer forskning, mindre barnehagehenting. Eller skriv om mannlige forskere som henter i barnehagen, mener noen (en mann). Jeg tror fortsatt jeg synes det er litt uinteressant.

Previous post

Kjappiser 11/3

Next post

Kjappiser 18/3

Ingvild

Ingvild

Ingvild er arkeolog. Når hun ikke graver hull i bakken pleier hun sin forkjærlighet for telefonen sin, lister og skjemaer, e-stoffer, steampunk, kverulering, film, single malt whisky, Photoshop, limpistoler, matlaging, rare japanske greier og øl, mens hun lurer på hvor det ble av all fritiden. Hun har svart belte i google, Pinterest og Etsy. Ingvilds kampsaker er alternativ behandling, kostholdsvås og matmyter. En gang lot hun tre McDonalds-hamburgere stå på tre forskjellige steder i leiligheten og mugne, for å bevise at de gjorde nettopp dét.

2 Comments

  1. 13.03.2013 at 22:22 —

    Ja. Takk! Dette er noe som har irritert meg opp etter veggene mange ganger. For all del, det er ofte viktig å fokusere på minioritetsproblematikk – men andre ganger er det bare teit, og skader antakelig mer enn det gagner. Ta rekruttering av jenter til matte, fysikk og IT. Jenter med interesse for fysikk burde kunne søke seg til Fysisk Institutt med akkurat like stor selvfølgelighet som gutter i samme situasjon. Skal de måtte tutes ørene fulle av hvor spesielt og avvikende valget deres er? “OI, er du JENTE i FYSIKK??? Det må da være UTFORDRENDE å jobbe i et slikt MANNSDOMINERT miljø? Hvordan TAKLER du å være en MINIORITET? Hvordan FØLES det å være HELT ALENE???” Om noe vil jeg tro at denne vinklingen bidrar til å jage jenter vekk. For hvem vil egentlig, når man er 18 og ikke helt sikker på seg selv ennå, velge en vei som lover en avviker-merkelapp og et allerhelvetes mas om at “kan du gjøre dette da, du som er JENTE?” Det er pakket inn i velmente jente-støttegrupper og jentedager og “se på denne flotte kvinnelige rollemodellen”-intervjuer, men mellom linjene formidles det motsatte budskapet: Kvinne, bli ved din lest – dette burde du egentlig ikke bry det pene lille hodet ditt med. Med alt dette oppstyret rundt noe som burde være normalt, signaliserer man at det faktisk er noe spesielt og rart og oppsiktsvekkende med jenter som er interessert i realfag, og at hvis du virkelig tør å våge deg ut på denne skumle stien, så skal vi ihvertfall stå klare med sikkerhetsnettet, for du kommer nok til å tryne. Og i samme slengen sementerer man forestillingen om vesentlige og uoverstigelige kjønnsforskjeller, ved å insinuere at det er aldeles utenkelig at en person kan trives i en gruppe hvor flertallet er av det motsatte kjønn.

    I mine etterhvert ganske mange år på nedre Blindern har jeg ennå tilgode å føle meg utenfor eller ukomfortabel, til tross for at jeg ofte har vært en av svært få jenter til stede. Jeg har heller ikke opplevd forskjellsbehandling. Jeg vet ikke hvor det er så skummelt å være i kjønnsmessig mindretall, her er det ihvertfall ikke. Jeg ser behovet for å jobbe i retning av en kulturendring, slik at jenter ikke lenger blir opplært til å tro at matte er noe fælt noe som de ikke kan forstå, og gutter kan slippe å bli latterliggjort hvis de viser interesse for ting som regnes som “jentete”. Hvis man vil komme dit tror jeg det er mer fruktbart å snakke om bredden av hva som er normalt, enn å peke på noen som ligger utenfor stereotypene, og rope “avviker”. Om enn med litt penere ord.

  2. 21.03.2013 at 14:03 —

    Normalt. Ugh. De fleste ganger jeg hører noen bruke det ordet får jeg hodepine. Bare en lett en, men allikevel.

    De fleste ganger noen BRUKER det ordet, er det i betydningen ‘Dette er det alle sammen gjør, og DET MÅ DU OG!’ Uten hensyn til om det ‘alle sammen gjør’ er rett eller feil eller ganske enkelt idiotisk. Svært sjelden hører jeg ordet brukt i betydningen ‘Dette er det de fleste gjør, og de trives godt med det, akkurat som du gjør med ditt. C’est la vie, carpe diem, og andre kule catchphrases’.

    Spesielt irriterende er det som nevnt når normalen er en komplett arbitrær vurdering basert på en fullstendig subjektiv oppfattelse av hva det er ‘folk flest’ driver med. Jo da, det er ikke fryktelig mange kvinnelige forskere eller akademikere, men hva så? Hvordan kan vi basert på det utlede at det dermed er ‘normalt’ at kvinner ikke driver med sånt? Bare fordi det alltid har vært sånn trenger ikke å bety at det ikke er skikkelig teit, tross alt.

    Det mest dustete er at jeg føler det er nødvendig å påpeke sånt i et moderne samfunn, hvis kalender for noen år siden tikket over et tall som vi mener betyr noe – det er ikke året på kalenderen som bestemmer om vi gjør fremskritt, det er fremskritt som bestemmer om vi gjør fremskritt.

    En liten digresjon der på slutten, Mea culpa.

Leave a reply