Vitenskap

Kjære Pluto, vi bryr oss fortsatt

For nøyaktig 83 år siden idag var det noen som for første gang så deg for det du er. Eller … for det du var. Siden den gangen har du vært gjennom mye dritt langt der ute i isødet. Folk har kalt deg både det ene og det andre, uten at du har kunnet protestere. Men vi lover å komme og besøke deg snart, Pluto, deg og hele månefamilien din.

Gulrot: Leser du hele dette innlegget, får du til slutt lov til å være med på en spennende avstemming! Til ære for Pluto!

Nei, jeg tror jeg skal skrive resten av dette blogginnlegget litt mindre som om Pluto var en stakkars liten hundevalp, og litt mer som en astroentusiast som forsøker å opplyse litt om den historiske betydningen til dagen idag. For, som noen kanskje fikk med seg av kjappisen imorges, er det idag nøyaktig 83 år siden Pluto ble oppdaget. En astronom ved navn Clyde Tombaugh benyttet seg av en helt ny teknikk for å se på astronomiske bilder ved Lowell-observatoriet i Arizona. Observatoriet er forresten oppkalt etter Percival Lowell, som først fremsatte hypotesen om en niende planet i solsystemet ut fra observerte vinglinger i banene til Uranus og Neptun. Ved å sammenligne to fotografiske plater, kombinert med et blink-mikroskop, kunne man sjelne et himmellegeme som beveget seg i forhold til bakgrunnsstjernene.

Aha!

Aha! Klikk for større versjon. (Foto: Fra Wikipedia-artikkelen om Pluto. Les om copyright til dette bildet her.)

Passende nok, for en klump hvor temperaturen på overflaten er nede i -240 grader Celsius, og som befinner seg gjennomsnittlig nesten seks milliarder kilometer fra sola (som igjen bare fortegner seg som en lyssterk stjerne på himmelen), fikk Pluto navnet sitt etter den greske guden i underverdenen. Det er forøvrig den gang 11 år gamle Venetia Burney som skal ha æren for navngivingen, dyktig og skolert som hun var i astronomi og mytologi (Les et intervju med Burney, nå en pensjonert lærer som forøvrig lever i beste velgående.)

Pluto viste seg å være en særing. For det første er den en bitteliten stein sammenlignet med de andre planetene i det ytre solsystemet, og den består av stein og is, i motsetning til gasskjempene. For det andre er banen til Pluto sær. Den heller ganske mye på skrå i forhold til resten av planetene, som holder seg noenlunde pent på et plan. Plutos bane er så wonky at den i flere år befinner seg innenfor banen til Neptun. Den største månen, Charon, er såpass massiv i forhold til Pluto at de to nesten danner et dobbeltsystem som sirkler rundt hverandre, istedet for at Charon går i bane rundt Pluto. (Okay, sagt på en litt mer teknisk korrekt måte: massesenteret til Pluto-Charon-systemet befinner seg utenfor overflaten til Pluto, noe som er sært.)

Venetia Burney, 11 år, Smarting. (Foto: Fra wikipedia. Les om copyright til dette bildet her.)

Venetia Burney, 11 år, Smarting. (Foto: Fra wikipedia. Les om copyright til dette bildet her.)

Ettersom teleskopene og instrumentene våre ble stadig bedre og bedre, lærte vi noe nytt og spennende om nabolaget til Pluto: Det så ut som om miniplaneten var en del av en svær familie av objekter langt der ute, som dannet et stort belte av stein og is, kalt Kuiper-beltet. Ikke nok med det: Plutselig begynte vi å oppdage klumper på størrelse med, og til og med litt større enn, Pluto. Hvor mange sånne finnes egentlig der ute? Er de planeter?

Noe måtte gjøres.

Lang historie kort, og dere kjenner jo til den: Definisjonen av hva som er en planet måtte omskrives, og det endte heller dårlig for Pluto. La meg, for klarhets skyld, minne dere på disse kriteriene som den Internasjonale astronomiske union (IAU) lappet sammen (ikke at jeg tror dere ikke vet om dem, dere er jo så smarte):

  1. En planet må gå i bane rundt sola
  2. En planet må ha nok egengravitasjon til å være sånn cirka kulerund-ish i formen (Litt vagt kanskje, og ingen planeter er perfekte kuler, men tenk deg en gjennomsnittlig asteroide. Den vil typisk ikke betegnes som rund.)
  3. En planet må ha ryddet sin egen bane for annet skrot og andre ting som måtte finne på å dele banen rundt sola i punkt 1.

I Plutos tilfelle er det full score på punkt 1 og 2, men når vi kommer til nummer 3, må vi dessverre stoppe opp litt. Pluto viste seg jo å være en del av det svære, fuzzye Kuiplerbeltet. Det gjorde dens skjeve, avlange bane langt fra ryddet for rusk og rask. Æsj.

Den nye betegnelsen på Pluto ble dvergplanet, men er det så gæærnt, da? Hva er best: At solsystemet skulle få stadig nye planeter, som skolebarna må pugge navnet på, ettersom vi oppdager flere og flere av dem (så langt er det tre andre bekreftede dvergplaneter i Kuiperbeltet med flere som venter på godkjenning, og det største medlemmet av asteroidebeltet har også fått dvergplanetstatus)? Eller at vi sorterer tingene litt mer logisk: Fire indre steinplaneter, fire ytre gasskjemper, og en gruppe mindre objekter som befinner seg litt rundt omkring og som ikke oppfyller mer enn to av de tre kravene nevnt ovenfor?

Jeeezes, lissom. (Teit t-skjortemotiv fra Mental Floss. Ikke i salg lenger)

Jeeezes, lissom. (Teit t-skjortemotiv fra Mental Floss. Ikke i salg lenger. Som Tard ville sagt: GOOD.)

Slutt å syt, sier jeg bare. Omfavn systemet i solsystemet! Det er der jeg står. Pluto finnes fremdeles, den har til og med status som først oppdaget i sin klasse, og er i hvert fall ikke glemt: Vi skal jo faktisk besøke Pluto om to år! Okay, ikke personlig oss, men vi skal fly forbi med et ubemannet romfartøy kalt New Horizons i 2015. Der vil vi få de aller første bildene av hvordan Pluto faktisk ser ut (seriøst, det er ikke imponerende bilder vi har så langt), og etterpå vil romsonden svisje videre ut i Kuiperbeltet og sjekke ut hva som befinner seg der.

new_horizons

Mer om New Horizons-sonden kan du lese om her. (Illustrasjon: NASA)

Jeg nevnte at Pluto hadde en måne, Charon, men den er visst langt fra den eneste. To nye måner, riktignok bittesmå, ble oppdaget i 2005, og de fikk etter hvert navnene Nix og Hydra. Merk at vi fremdeles holder oss i gresk underverdens-mytologi.

Og her kommer gulroten inn: Gratulerer, du har klart å holde konsentrasjonen oppe helt til slutten av dette innlegget! I 2011 og 2012, mens astronomer brukte Hubble-teleskopet til å undersøke mulige hindringer for New Horizons’ forbiflyvning av Pluto, ble det oppdaget ENDA to små måner. Så langt har de blitt hetende P4 og P5, men med din hjelp skal dette nå gjøres noe med! SETI-instituttet har utlyst en navneavstemning på nettstedet Pluto Rocks (heh), og vinnernavnene, som trekkes mandag om en uke, vil være med i forslaget som SETI legger frem for IAU.

Skjermbilde 2013-02-18 kl. 22.15.39

Jeg hadde skikkelig vanskelig for å velge blant alle de ovkule navneforslagene, og skal ikke si hva jeg endte opp med, men jeg har min begrunnelse og er veldig stolt over å ha vært med på å bestemme litt. Vær med dere også, da vel! Og vis stakkars lille Pluto at vi fremdeles bryr oss.

itsokaypluto_fullpic_artwork

Greit, denne t-skjorta er søt og ironisk nok til at jeg godtar den. (Link)

Previous post

Kjappiser 18/2

Next post

Kjappiser 25/2

Kristin C.

Kristin C.

Kristin har gjort det til sin misjon å heie frem nerdenes verdensovertakelse. Hennes vitenskapelige alibi er en mastergrad i astronomi, men hun var slett ikke fullblods-skeptiker idet hun begynte på universitetet. Til daglig holder hun til henholdsvis i Oslo og på internett, hvor hun arrangerer Skeptikere på puben, og er med i podcasten Saltklypa. Blant Kristins danseferdigheter kan nevnes jazzballett, headbanging og nybegynner Lindy Hop. Hun eier to munnharper og en ukulele. Hun er @prokrastinuft og @thatnerdwoman på Twitter, og den personlige bloggen til Kristin heter Prokrastinuft. Hun lover å skrive noe der snart. Imorgen.

1 Comment

  1. […] men det kom ikke en strøm av klager til den internasjonale astronomiske union av den grunn. Jeg har skrevet mer om definisjonen på en planet tidligere på Skepchick, men må bare avslutte med mitt personlige standpunkt i denne debatten, som ikke burde være noen […]

Leave a reply