ReligionSkepsis

Hvorfor skeptiker: Etablerte sannheter

Her en dag i sist uke, da jeg var på vei tilbake fra lunch, snakket jeg med en av de jeg deler kontor med på Blindern om det å være skeptiker. Han fortalte meg at han var nok ikke noen skeptiker nei. Neivel tenkte jeg, og så fortsatte samtalen videre om hvor viktig det var å ha et vitenskapelig grunnlag for påstander man kommer med. “Jammen du er jo skeptiker du,” sier jeg. “Neei,” svarer han, litt usikker.

En indisk gutt vaksineres mot polio. Bilde fra Wikipedia.

En indisk gutt vaksineres mot polio. Bilde fra Wikipedia.

Det å være skeptisk, eller å tenke kritisk, rasjonelt, og så videre, betyr ikke at man ikke tror på noen ting, eller at man er skeptisk til alt og alle. Skepsis er ikke en negativ holdning til omgivelsene, det er en måte å håndtere informasjon på som hjelper oss å unngå at vi bruker tid, krefter og penger på ting som ikke er bryet verdt. På en større skala hjelper kritisk tenkning oss til å unngå problemer som påvirker oss alle, som for eksempel medisinsk behandling som ikke gjør oss bedre, eller fantastiske produkter som ikke er så fantastiske allikevel, men bare dyre.

Nå er det en gang slik at det kan bli for mye av det gode også. Skepsis kan bikke over og bli til konspiratorisk tenkning og paranoia. Klimaskeptikere og vaksineskeptikere er gode eksempler på dette. Er det så farlig om enkeltpersoner velger å ikke vaksinere seg? Ja, det er faktisk det. Vi lever ikke i hver vår boble. De fleste av oss omgås andre mennesker hver dag, og vaksiner hjelper ikke bare enkeltindivider, men beskytter hele befolkningen mot smittsomme sykdommer. Dette kalles flokkimmunitet, og beskytter også de som ikke kan ta vaksiner selv av forskjellige årsaker som for eksempel allergi. Klimaskeptikere på sin side motarbeider blant annet politiske initiativer til å forbedre våre muligheter for å unngå store miljø- og klimaproblemer i fremtiden.

Men er det ikke bra å bare tro da? Må man alltid være så kritisk?

Med en oppvekst i kristne miljøer har jeg alltid lært at det å tro, gjerne blindt, er en dyd. Grensen mellom tro og naivitet er hårfin, men tro kan også komme fra en slags undertrykkelse av vår egen naturlige kritiske sans. Det å velge å ha tiltro og tillit til enkeltpersoner er ikke nødvendigvis en dårlig idé, det sparer oss for en del ekstra bry, men det er, som de fleste har lært igjennom livet, en risikosport. Det å ha blind tiltro til religiøse ledere er definitivt en dårlig idé; mener nå ihvertfall jeg.

Nå tror jeg nok at det går fint an å være skeptiker og samtidig religiøs. Jeg prøvde det selv fra jeg var gammel nok til å henge på biblioteket (ja, jeg var så kul) og lese bøker, og til jeg var i midten av 20-årene og hadde nettopp gått to år på en kristen skole. Opp gjennom disse årene vekslet jeg stadig mellom å tro på den etablerte vitenskapen og å tro på kreasjonisme. Det som avgjorde til enhver tid hva jeg mente var avhengig av hvem som hadde kommet med det mest overbevisende argumentet sist. Jeg hadde ikke innhentet nok kunnskap selv til å avgjøre hvem som var mest troverdige: bøkene fra biblioteket, eller konfirmasjonslæreren som tross alt også var matte- og naturfaglærer på skolen, og som kjente Bibelen veldig godt. Tro og tillit var altså ikke nok til å avgjøre dette spørsmålet. Det måtte kunnskap til. Kunnskap og kritisk tenkning. En god kilde ble for meg arkivet til usenet-gruppen talk.origins. De har et omfattende arkiv som har svar på de fleste vanlige spørsmålene i forbindelse med kreasjonisme og naturvitenskap. De fleste artiklene der er skrevet av fagfolk etter diskusjoner med kreasjonister  Jeg oppdaget denne siden på slutten av 90-tallet, men det tok enda noen år før jeg innså at de som snakket om dette med autoritet i menigheten rett og slett tok feil.

Årsaken til at man i enkelte kretser holder så hardt på før-vitenskaplige teorier om vårt opphav er at man har en innprentet respekt for autoriteter i mange slike miljøer. Bibelen er en autoritet, og pastoren er en autoritet. Den siste riktignok feilbarlig, men den første ikke. For å komme videre måtte altså denne barrieren brytes. Det tok nokså lang tid for min del, men det som var nøkkelen var å stille spørsmålstegn selv med de, for meg, mest selvfølgelige sannheter. Etablerte sannheter er farlige greier. De holder tankene dine fanget.

Er ikke vitenskap også bare etablerte sannheter?

einstein_vs_neutrinos

Jeg har hørt flere si at når man begynner å studere på Fysisk institutt på Blindern får man presentert mye informasjon som om det var etablerte sannheter. Jeg er nok litt enig i det. Man skal nemlig lære seg alle de grunnlegende teoriene i fysikken, og mange av disse er veletablerte og godt fundamenterte i utallige eksperimenter. Noen av foreleserne hadde det moro med å først gjøre beregninger på tavlen hvor de presenterte en ikke-intuitiv løsning, for så å plukke opp en gjenstand fra roterommet og vise oss at teoriene stemmer med virkeligheten, og dermed at man ikke alltid kan stole på intuisjonen. Nederst i blogginnlegget ligger en fysikk-video som viser ett av disse eksperimentene vi ble vist.

Ettersom man kommer dypere inn i et vitenskapelig fagfelt skjønner man at alle ting ikke er så veletablert allikevel. Det er alltid noen som er uenige med konsensus. Av og til mottar vi e-poster fra eksentriske personer som for eksempel mener de har funnet en mye bedre teori enn Einsteins relativitetsteori. Jeg får av og til noen av disse jeg også. Andre ganger så er det mer troverdige kilder som har oppdaget noe nytt, som da et eksperiment i Italia indikerte at nøytrinoer går fortere enn lysets hastighet. Noe som viste seg å være en målefeil. Selv om det var lite sannsynlig at dette stemte, syns jeg nok det var litt for mange som var litt for skråsikre i sin avvisning av dette resultatet. En del av disse fulgte riktignok også opp med gode argumenter hvorfor nøytrinoene ikke kunne oppføre seg slik, og samtidig inneha andre egenskaper vi vet de har. Dette er et viktig punkt. En ny teori skal nemlig kunne forklare all den dataen vi allerede har i tillegg til nye fenomener. Derfor er mye av fysikken i dag tilsynelatende satt i stein. Det er likevel mange brikker som mangler i puslespillet. Dette betyr ikke at enhver brikke kan passe inn i det vi vet, som for eksempel at kvantefysikken gir vannmolekyler hukommelse, slik mange homøopater hevder. Isåfall kan vi kaste mye fysikk og vel det meste av kjemi i søpla, så vel som å si farvel til den verden vi kjenner, for vi befinner oss da i et annet univers med andre naturlover. Håper ihvertfall de har enhjørninger der!

Moralen er: Vitenskap kan til tider virke som om den består av et knippe absolutte sannheter som man bare må akseptere, men det er ikke slik vitenskapen fungerer. Gjennom forsøk og måledata kan man si med en eller annen grad, og ofte med en høy grad, av sikkerhet hva som er sannsynlig, men et trosspørsmål er dette ikke. Som en av mine ungdomsskolelærere sa: “Tru kan du gjør i kjærka, dette skal du vite.”

Er du da en person som ser på tilgjengelig informasjon, og gjør deg opp en mening på bakgrunn av dette, men er åpen for at mer informasjon kan endre dette bildet? ja, da er du en skeptiker du også.

Previous post

Kjappiser 25/2

Next post

Kjappiser 4/3

Veronica

Veronica

Veronica is a PhD candidate in high energy physics at the University of Oslo, Norway. She loves science, and is a total science-fiction nerd. She's a queer feminist, a secular humanist, and of course a skeptic. She spends most of her free time working for one of the major LGBTQ+ organisations in Norway. She is the editor of the Norwegian Skepchick blog, but also writes for some of the other blogs in the network. She can be found on Twitter as @VeronicaInPink.

No Comment

Leave a reply