AktivismeMediaSkepsis

Jeg skal bo i St. Petersburg i 2 mnd.

Eller, det skal jeg jo ikke egentlig. Men jeg har bursdag 2. juni. Og nå er du mer bevisst på brystkreft, sant?

Har du en Facebook-konto er sjansen stor for at du har sett minst et par av disse, eller tilsvarende merkelige statusoppdateringer de siste årene. Dette er nemlig del av en verdensomspennende kampanje. Konseptet er ganske enkelt: man tar et par dagligdagse, trivielle fakta – som f.eks. hvor lang tid du bruker på å ordne håret om morgenen eller hvilken måned du er født. Så koder du disse dataene, setter dem inn i de blanke feltene i en setning, og *tadaaa* så har du en Facebookstatus som ser ut til å handle om noe helt annet enn den egentlig gjør.

Det har vært flere omganger og varianter siden den første kampanjen i 2010. (Ingen vet forøvrig hvem som står bak, eller om det er samme initiativtagere hver gang.) Her en en kort oversikt. Med spoilers.

Rød!

Fargen på BHen din.

 

Jeg liker å gjøre det på kjøkkenet!

Hvor du oppbevarer veska di.

 

Jeg skal til Mexico i 20 mnd

Stedet hentes fra en liste over tolv land/byer som tilsvarer månedene i året. 20 er datoen.

 

38 cm, 5 min. :-(

Centimeterne er skostørrelsen din, minuttene hvor lang tid du bruker på håret om morgenen.

…JA, det skal se ut som om du er skuffa over både størrelsen på utstyret og utholdenheten til en eller annen fyr.

(Digresjon: denne funka ganske mye bedre med amerikanske skostørrelser og inches. Jeg vet faktisk ikke om så mange kvinner som ville satt opp et furtefjes pga en 38 cm stor pikk. Ett eller annet ansiktsuttrykk ville sikkert de fleste pådratt seg ved et sånt syn, men jeg tror ikke :-( er det mest nærliggende.)

 

Blåbær!

Ulike typer frukt: ulike typer sivilstatus

 

I tillegg har jeg sett et par varianter som ikke har blitt oversatt til norsk, bl.a. en som hinter noe voldsomt om at du er gravid.

Gi moroa en level-up ved å ikke svare på eventuelle spørsmål du måtte få, og ved å ikke fortelle halvparten av Norges befolkning hva du holder på med. “Kampanjene” spres nemlig via personlige meldinger med instrukser, streng beskjed om å ikke svare når noen lurer på hva statusen betyr, påpakk om å videresende KUN til kvinnelige bekjente og samtidig holde alt superhemmelig for menn. Et eksempel på instruksmail kan du lese her. Og husk: det er for en god sak. Og det er egentlig dét, sånn i korte trekk. Jeg kan jo også legge til at jeg bortimot aldri har sett disse statusene bli fulgt opp med noe som kan minne om informasjon om brystkreft eller noe annet nyttig.

 

tumblr_lw7quxoIAn1r1vg1eo1_500

Jeg tror ikke det er fryktelig radikalt meg av å påpeke at dette stinker av klassisk slacktivisme. Noe som forsåvidt ikke er så oppsiktsvekkende, all den tid det florerer av hjerterekker og “99% vil ikke dele denne statusen” på fjaseboka.

 

Jeg synes likevel at akkurat denne kampanjen fortjener en liten omtale fordi den A) er veldig utspredt og B) er forbanna dum og noe dritt.

 

Det er et par ganske grunnleggende ting som plager meg med dette. For det første er det selve premisset for kampanjen: bevissthet. Spørsmålet ingen av “aktivistene” ser ut til å stille seg selv er HVORDAN I HELVETE MAN SKAPER BEVISSTHET OM NOE VED Å SNAKKE I KODER OM NOE HELT ANNET!? Joda, kampanjene har fått oppmerksomhet. Men oppmerksomhet rundt kampanjen betyr ikke nødvendigvis oppmerksomhet om brystkreft. Særlig ikke når folk ikke sprer noe annen informasjon enn eget forfengelighetsnivå og undertøyskoloritt.

…det er ihvertfall min umiddelbare reaksjon på dette. Men; som en god skeptiker så skal man selvfølgelig ikke løpe avgårde med sine instinktive reaksjoner om at dette er bullshit og eselpiss, man må undersøke. Så jeg gjorde et forsøk på å lete opp tall som kunne belyse om denne kampanjen har hatt noen som helst effekt. På hva som helst; antall kvinner som undersøker seg selv, hvor mye folk kan om brystkreft, donasjoner til forskning, antall treff på ulike informasjonsnettsteder… Men siden det både er vanskelig å finne ut når bevisstgjøringskampanjene har vært mest aktive og disse i tillegg gjerne sammenfaller med dusinvis av andre kampanjer er det bortimot umulig å isolere eventuelle effekter som skyldes seksuell innuendo og ferieplaner.

 

mmm... akrylamid!

mmm… akrylamid!

Dermed ble jeg nødt til å stille et litt mer grunnleggende spørsmål: fungerer bevisstgjøringskampanjer? Og trenger vi det egentlig? Det er jo så mye snakk om brystkreft, i den grad at salg av rosa produkter og andre kampanjer uten tvil kan omtales som en, delvis tvilsom, industri.

I tillegg gjøres det selvfølgelig også en formidabel innsats med informasjonsarbeid – så trenger vi egentlig mer? Og det gjør vi visst. Det er gjort endel undersøkelser på dette området, og de fleste studiene, som f.eks. denne og denne, konkluderer med at kunnskapsnivået hos folk jevnt over er for lavt.

Det er altså et reelt behov for økt kunnskap og bevissthet. Forskningen er langt fra konklusiv når det hvilke metoder som er mest effektive for å opnå dette, men kan likevel gi et par indikasjoner. Mye tyder på at det mest effektive er tiltak på individbasis – for eksempel informasjon og veiledning direkte fra helsepersonell til pasient, som bl.a. denne studien og en systematsk oversikt viser. Åpne, samfunnsrettede informasjonskampanjer på TV, plakater o.l ser ut til å være litt mindre effektive. Offentlige kampanjer bør likevel ikke avskrives fullstendig, samme systematiske fant nemlig en sammenheng mellom Breast Cancer Awareness Month i USA, og en økning i antall tidlige oppdagede tilfeller av brystkreft i samme kvartal (noe som trolig skyldes at flere får seg undersøkt i tiden rundt kampanjen). Kuriøst nok er det også en studie som viser at joda – å få en kjendis til å fronte en kampanje kan være effektivt.

Med andre ord: jo mer direkte, spesifikk og individorientert informasjonen er, jo bedre. …men du har beveget deg ganske langt fra denslags hvis du tror at det å skrike OMG KIRSEBÆR! til alle de 533 Facebook-vennene sine vil ha så fryktelig mye å si.

MjAxMi04N2JmNjFmMWFmNjM3Yzlm

Dette er én side av saken. Den siden som gjør det hele for dumt og litt pinlig og kleint. Men det er jo i det minste harmløst? La folk holde på – det skader jo ikke noen?

Nja. Jeg er faktisk ikke helt sikker på dét heller. Altså, dette skader nok ikke noen rent fysisk med mindre folk blir så irriterte at de head-desker litt for hardt. Men den kunnskapsløsheten, ignoransen og, i mangel på bedre ord, korttenktheten som kampanjen demonstrerer har etterhvert tråkket mange både på tærne og på steder hvor det gjør enda mer vondt. Noe en flom av triste, provoserte og sinte bloggposter og diskusjoner på nett vitner om.

Menn skal holdes utenfor. Det er tydeligvis greit å hinte til at enkelte av attributtene på partneren ikke er helt opp til standard, men de skal ikke få være med på kampanjen. Her har man altså valgt å “spre bevissthet” om brystkreft ved å ikke bare utelate halvparten av befolkningen, men kanskje også en gruppe som helt klart kunne trengt den bevisstheten. Menn kan nemlig også få brystkreft.

Og det stopper ikke der. Den første runden i leken var som nevnt at man skulle skrive ned fargen på BHen. Jeg lurer på hvordan de følte seg jeg, de kvinnene som satt foran PCen og ikke hadde noen farge å skrive. Fordi de ikke eier en eneste BH. Fordi de har fjernet ett eller begge bryst pga kreft. På den positive siden fungerte jo kampanjen. Du kan vedde på at de ble veldig – veldig – bevisste. Noen i den grad at de blogget om det. I dette tilfellet en av astrofysikerne hos NASA – som senere desverre har måttet gi tapt for kreften. En annen variant av leken går ut på hinting om at man er gravid. De føler nok noe av det samme om den, de jentene som har mistet muligheten til å få barn på grunn av brystkreft. Cellegift kan nemlig gjøre deg steril. Så ikke bare utelukker man en gruppe få er kjent med at også kan rammes av sykdommen, men også noen av ofrene. Bravo.

Jeg prøver ikke å si at man skal være så redd for å tråkke folk på tærne at man aldri kan gjøre noe som helst. Det vil vel stort sett alltid være noen som blir støtt, provosert, fornærma, lei seg, såra, indignert, sjokkert og så videre. For all del. Problemet her er at denne “leken”, som den jo kalles, trivialiserer så til de grader noe som slett ikke er en lek for de som rammes av den. Også de som overlever, får beholde brystene og fortsatt kan få barn. Det er ikke en lek – det er blodig alvor.

I følge NHI blir hvert år rundt 2700 nordmenn diagnostisert med brystkreft. En tredjedel av disse vil dø av sykdommen. Selv om man er heldig og er blant de to tredjedelene som overlever, så har man som regel gått gjennom en fysisk og psykisk knalltøff prosess. For ikke å snakke om at man må leve med vissheten om at kreften kan komme tilbake.

lanes

Det er selvfølgelig lov å spøke med alvorlige ting fra tid til annen. Humor kan være en ypperlig måte å takle faenskap på (godt eksempel: mer xkcd!). Men ikke spill statusleker på FB under parolen “bevissthet” når du ikke har tenkt å følge opp med noe som helst. Da bidrar du faktisk ikke til annet enn å bruke andres ulykke som utgangspunkt for din egen underholdning og sosiale nettverkskarma – uansett hvor god “tanken bak” måtte være.

 

Bevissthet er greit, handling er bedre. Det finnes tonnevis av ting du kan gjøre for å bidra.

Støtt Kreftforeningen! Pengene går til forskning, forebyggende arbeid, pasientomsorg og informasjonsarbeid.

– Les deg opp. Spre informason. Diskutér, informer. Vær skeptisk! Det er mange “sannheter” innen kreft som godt kan ristes litt i. Det er for eksempel diskutabelt hvor effektivt screening med mammografi er, det samme gjelder selvundersøkelser. Eller bank opp noen antioksidantmyter om du vil.

– Besøk noen som har kreft. Spør om de trenger hjelp med noe, ta dem med på kino, ta med en kake, ta oppvasken deres.

– Gi blod! Kreftsyke er blant de største pasientgruppene som trenger blodoverføringer.

– Etter Lov om alternativ medisin er det kun helsepersonell som har lov til å behandle alvorlig sykdom (inkludert kreft) i Norge. Det kan gis alternativ behandling for symptomer eller bivirkningene av annen behandling (merk dog at dette langt fra trenger å være positivt), men altså ikke for selve sykdommen. Likevel syndes det heftig mot dette. Det er tonnevis med alternative behandlingsmetoder, “medisiner” og gud vet hva som lover en kreftkur. Dette både lopper folk for penger, gir dem falskt håp og er så etisk på trynet at jeg går litt tom for ord. Faen. Skepsis har et rapporteringsskjema som videresendes til riktig instans.

 

Personlig ser jeg ikke nødvendigvis det store problemet i nettaktivisme (observante lesere vil ha lagt merke til at jeg blogger) – så fremt det gjøres med en viss innsikt og realisme. Det er faktisk lov å tenke litt lenger enn “hey – god sak! Kjør på!”. Av og til kan det være greit å spørre seg selv om man faktisk bidrar til noe annet enn å øke sin egen sosiale karma i tråd med antallet likes. Får dette konsekvenser? Er fokuset riktig? Gjør du dette mest for din egen del, eller for andres? Det må ikke alltid være så veldig konkret. Å sende “varme tanker” eller å uttrykke sin støtte til en sak utløser ikke nødvendigvis så mange praktiske konsekvenser. Men det kan være fine, symbolske handlinger som betyr mye for dem det gjelder. Det å vise at man bryr seg, tenker på noen og ser deres problemer er fine greier. Det handler om å vise litt omtanke for sine medmennesker. Men hvilke symboler sender det egentlig når noen med utgangspunkt i andres sykdom annonserer at JEG LIKER Å PULE PÅ KJØKKENET LOOOOL! ? Omtanke handler også om å skjønne at det faktisk ikke alltid er OK å gjøre andres sykdom, smerte og skjebne om til en overfladisk lek og “uskyldig moro”. Jo – det er greit å spøke med alvorlige ting. Men av og til er det kanskje best å la dem det gjelder sette rammene for spøk og alvor?

 

rosasloyfe

 

 

Previous post

Hællæ

Next post

Kjappiser 18/2

Ingvild

Ingvild

Ingvild er arkeolog. Når hun ikke graver hull i bakken pleier hun sin forkjærlighet for telefonen sin, lister og skjemaer, e-stoffer, steampunk, kverulering, film, single malt whisky, Photoshop, limpistoler, matlaging, rare japanske greier og øl, mens hun lurer på hvor det ble av all fritiden. Hun har svart belte i google, Pinterest og Etsy. Ingvilds kampsaker er alternativ behandling, kostholdsvås og matmyter. En gang lot hun tre McDonalds-hamburgere stå på tre forskjellige steder i leiligheten og mugne, for å bevise at de gjorde nettopp dét.

3 Comments

  1. 16.02.2013 at 17:31 —

    Jeg er ikke på facebook men jeg er enig med det at det, hvis det gjør noe i det hele tatt, er skadelig.

  2. Line
    19.02.2013 at 01:31 —

    Det her syns jeg var svært mye bedre lesning enn oppgulpet på facebook (sjokk). Ett flott eksempel på at man hverken blir mer bevisst eller politisk engasjert av å “like” og “share”. Hvordan skal det gå med verden? Kanskje denne siden kan være ett steg i riktig retning. Uansett: Gratulerer med å være oppe å gå :)

  3. Åste Johanne
    04.03.2013 at 13:35 —

    Ah. Det er så fint når noen (i dette tilfellet du) lager et skarpt og artig innlegg om noe man (i dette tilfellet jeg) har irritert seg over lenge. Dessverre har har ikke min egen frustrasjon resultert i annet enn hytting med neven mot skjermen, kanskje etterfulgt av et “Kjøtthue!”. Dette var mye mer velformulert, tusen takk!

Leave a reply